Vi kan sikkert diskutere hva som er de egentlige norske idrettene, hva som først og fremst er kultur: Ski eller skøyter? Eller vi kan spare oss det, for det er så allikevel åpenbart at det er de to aktivitetene det handler om, og i spørsmålet om hva som faktisk er størst er det i disse dager sånn at fraværet av snø, som er skisportens død, er skøytesportens mulighet. Ingen ting er så stimulerende for skøytesportens som Vår Herres barfrost.

Men det vil vanligvis ta en stund fra en jentunge stabber rundt på Theisendammen på sine første skøyter, til hun eventuelt stiller til start på første distanse i et sammenlagtmesterskap i Vikingskipet. Sannsynligvis vil hun aldri gjøre det, og heller ingen andre av de som strever med å holde balansen sammen med henne i Bymarka.

For skøytesporten har vedtatt å kvitte seg med sin sjel.

I vinter vil det ikke bli arrangert et tradisjonelt VM på skøyter, et mesterskap som vi kjenner det siden Peder Østlund og Martin Sæterhaugs dager, og som i lange perioder holdt nasjonen samlet rundt radioapparatene på 30-, slutten av 40- og 50-tallet, siden foran TV-skjermen. Vi sto tidlig opp lørdag for å være skjerpet til 500-meteren, og grudde oss litt til dagens andre øvelse, som var 5000-meter, og som Magne Thomassen slet litt med, men til gjengjeld så vi fram mot søndagens 1500-meter, alltid i strålende solskinn, og vi ventet med Hjallis, Kuppern og Maier på 10 000-meteren søndag ettermiddag.

Det var tre helger uten tid til annet i januar og februar hvert eneste år: NM, EM og VM, alltid i den rekkefølgen.

Sånn er det ikke lenger, og det er det vi her hjemme gjerne omtaler som at skøytesporten er død. Det er feil. Den utøves av mange flere på et mye høyere nivå enn noen gang. Men i Norge er ikke interessen hva den var. På langt nær. I et siste forsøk på å gjøre noe med det har idretten bestemt seg for å droppe det arrangementet som var det største, viktigste og artigste: VM.

Det gjøres naturligvis i et forsøk på å fornye seg, og det går som det ofte gjør når idretten skal «fornye» seg: Den slår barnet ut med badevannet. Det moderne mennesket er ikke konstruert for å regne poengsummer, for å følge med i utviklingen gjennom ei hel helg, og 10 000-meteren er for lang, den varer nesten i et helt kvarter.

Men sjakk er mer populært enn noensinne. Forstå det den som vil. For det er viljen til kommer an på, ikke evnen. Lengdeløp på skøyter er en vakker idrett, kanskje den vakreste av alle, særlig midt på dagen på gamle Bislett, mens sola ennå var oppe, og Storholt skapte fart i svingen på 1500-meteren, uten frykt for den vanskelige tredje-runden. Skøyteløp er spennende, fra en 500-meter der du sitter med hjertet i halsen på hvert eneste skjær, til 10 000-meterens vanvittige kamp med klokka og melkesyra. Og den er faktisk mer verdensomspennende enn noensinne.

Den må selvsagt fornye og tilpasse seg, som alle andre idretter, men den må også ta vare på sin egenart. Den begynner alltid på et vann i Bymarka. Som det er blitt er det grunn til å frykte at den også slutter der.

Og dermed har vi mistet en viktig og identitetsbærende del av norsk kultur. Ta deg en tur på Leangen mens det ennå er så vakkert, og gråt noen tårer for det.