Gå til sidens hovedinnhold

Noen voksne hjemme? La oss holde debatten om rusreformen fri for løgn og feilinformasjon.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En av grunnpillarene i vårt demokrati er at politiske standpunkter må være bygget og tuftet på kunnskap, og at vi framstiller standpunktene til de med et annet syn på en korrekt måte. Det er spesielt viktig at de som er valgt til å ha stor makt i vårt demokrati forvalter dette på en god måte. Fylkesordfører Tore O. Sandvik og en rekke andre Ap-ordførere velger å hoppe bukk over begge grunnholdningene, og det er svært urovekkende.

Allerede i ingressen i innlegget de har sendt til en rekke aviser tar de feil i sin påstand om at rusreformen ville gitt oss den mest liberale narkotikapolitikken i Europa, og viser med det tydelig at de ikke har lest forarbeidet til reformforslaget. Tsjekkia, Nederland, Portugal og Ukraina er her verdt å nevne.

Å fortsatt være den fremste forsvarer for politiets ulovlige tvangsmiddelbruk, etter at riksadvokaten var klokkeklar, viser bare at de mangler argumenter imot rusreformen. Riksadvokaten sin redegjørelse var tydelig:

  1. I tilfeller der det avdekkes at en person har brukt et ulovlig rusmiddel, skal ransaking av mobiltelefon ikke benyttes for kun å avdekke det nærmere omfanget av rusmiddelbruken.
  2. Også andre etterforskingsskritt med slikt formål må vurderes nøye, og skal ikke benyttes overfor kjente rusavhengige.
  3. Det skal ikke gjennomføres tvungen rusmiddeltesting i form av blod- eller urinprøve etter straffeprosessloven § 157 for å bekrefte mistanke om bruk av narkotika alene.
  4. Ransaking rettet mot en mistenkt rusmiddelbruker må ikke foretas med det formål å avdekke en ukjent selger av stoffet. Undersøkelser med et slikt siktemål kan bare gjennomføres i tilfeller der vilkårene for tredjemannsransaking er oppfylt.

Å argumentere for at ruskontrakter er et godt virkemiddel for å holde unge førstegangsbrukere borte fra rus, uten å vise til noe empiri for påstanden, er også uheldig. Det er ingen som kan fremlegge bevis for at ruskontrakter faktisk fungerer. Det er nøye omtalt i forarbeidet. Det vi derimot vet er at disse ruskontraktene rammer skjevt og faktisk forsterker klasseskiller, og de rammer i særdeleshet minoritetsungdom og barn fra arbeiderklassen.

Ulike forum på nett er fulle av spørsmål, og svar, fra ungdommer som lurer på når rusmidler er ute fra urinen, om syntetisk urin og hvordan en ellers skal klare å snike seg unna når man har gått på en smell. Skal vi utsette mennesker for tvangsbehandling under trussel om straff bør man som minimum ha forskning som indikerer at dette fungerer. På ingen andre områder i samfunnet aksepterer vi utstrakt bruk av tvang for å hjelpe mennesker uten at vi har klare indikasjoner på at det er nyttig. Vi aksepterer heller aldri å tvinge mennesker til helsehjelp under trussel om straff. Hva slags utgangspunkt er dette for å sikre en god relasjon mellom pasient og behandler?

I sin moralske panikk kaster ordførere fra Arbeiderpartiet all verdighet og menneskerettigheter på sjøen.

Det er videre viktig å påpeke at brukerdoser ikke vil bli lovlige, hverken bruk, innehav eller erverv. Det som er det vesentlige, og som hele rusreformen bygger på, er at hvis en blir tatt med mengder som er innenfor de grensene som er satt, så er det helse- og sosialvesen som tar hånd om den videre oppfølgingen. Det vil ikke bli lovlig, det vil fortsatt være forbudt, det er reaksjonene på lovbruddet som endres. Og hvis en elev på klassefest tar med seg ti gram cannabis og deler med medelever, så vil vedkommende bli straffeforfulgt, da det ikke lenger er til eget bruk. Påstanden «dagens ungdom kan straffefritt ta med seg hasj til hele skoleklassen» er derfor en direkte løgn fra Tore O. Sandvik og de andre Ap-ordførerne.

Det er kun med på å spre frykt og feilinformasjon, og hva vet vi, det er kanskje det som er hele hensikten med innlegget deres. Argumentasjonen så langt fra de nevnte ordførerne har bestått av bevisst villedning, og løgn, med få eller ingen henvisninger til aktuell kunnskap om temaet.

Skal vi bruke samfunnets aller strengeste reaksjon mot mennesker så må være fordi det fungerer. Det vet vi at det ikke gjør. Folk dør av overdoser i stort monn, vi må hjelpe folk ut av rusmisbruk før de blir såkalt tunge misbrukere. Den hjelpen søker man ikke om man frykter straff, stigma og moralisering.

Hele argumentasjonen til ordførerne i Arbeiderpartiet virker å bygge på et premiss om at vi kan få et helt narkotikafritt samfunn. Det er en utopi, mennesket har i alle år ruset seg. Enten det er på alkohol eller alle substanser. Å erkjenne dette handler om å leve i den virkelige verden. Å tro at vi kan endre dette bare vi slår hardt nok med politiet er ikke bare ineffektivt, det er også inhumant.

Ingen av de undertegnede i dette innlegget ønsker et frislipp av alskens rusmidler. Tvert imot ønsker vi en politikk som har som formål at vi reduserer skadevirkningene av enhver rusbruk. Den beste kunnskapen vi har tilgjengelig nå, tilsier at dette betyr en avkriminalisering av bruk og besittelse av mindre mengder. Om det betyr færre overdosedødsfall, eller færre helseproblemer, så er det verdt det. Skal man argumentere mot en avkriminalisering bør man som minimum forvente at det gjøres uten bruk av løgn.

Kommentarer til denne saken