Gå til sidens hovedinnhold

Nok en gang får politiet kritikk etter en terroraksjon. Hva forteller dette oss – etter at «nærpolitireformen» er behørig gjennomført?

Artikkelen er over 1 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Al-Noor-moskeen ligger i Skui noen kilometer utenfor Sandvika – et sted kjent for en hoppbakke, bugnende kornåkre om høsten og søvnige boligfelt. En landlig idyll – rett utenfor det pulserende hovedstadsområdet. Her valgte høyreekstremisten og antisemitten Philip Manshaus å forsøke å utføre terror mot det flerkulturelle samfunnet han har vokst opp i, men åpenbart føler enormt hat mot. Før han bega seg i vei til moskeen, som til forveksling kunne vært et hvilket som helst samfunnshus, drepte han sin egen bonussøster, kun 17 år gammel. Ene og alene fordi hun var født i Kina.

Nå er angrepet gransket – og torsdag la den danske terrorforskeren Anja Dalgaard-Nielsen fram sin rapport. Dalgaard-Nielsen er leder for Institut for Strategi ved Forsvarsakademiet i Danmark. Hun ble valgt med omhu til å lede arbeidet. Man ville han en person med solid faglig bakgrunn.

Noen ting kan aldri sies for ofte: Det er kun ett menneske som er ansvarlig for angrepet i Bærum: Philip Manshaus. Inspirert av angrepene i New Zealand kort tid i forveien valgte han å foreta et dødelig angrep mot det flerkulturelle samfunnet han i retten ga tydelig uttrykk for hat mot. Verken PST, som unnlot å videreformidle at terrorfaren ble ansett som forhøyet, eller politiet som brukte 20 minutter på å komme fram, kan lastes for at Manshaus først ga utløp for sin rasistiske galskap gjennom drapet av sin lillesøster, og deretter forsøk på drap i en bygning innviet til bønn. Men når dét er sagt, må vi tillate oss å se på hva som fungerte når galskapen først var løs. Og hva som sviktet.

For vi må med all sannsynlighet anta at vi får nye angrep. Fra høyreekstreme. Eller islamister. Eller – for den saks skyld – fra personer med tilknytning til andre ideologier.

To ting utpeker seg i rapporten når vi ser på hva som sviktet: Det faktum at PST lot hensynet til medarbeideres ferie komme foran plikten til å varsle om at man anså det som like sannsynlig som usannsynlig at det kunne komme et angrep. Og politiets manglende evne til å komme raskt nok til stedet hvor angrepet var i gang. Da den første patruljen ankom hadde to pensjonister tatt hånd om terroristen.

Det er mange «hvis» i historien, som kunne gitt et langt mer fatalt resultat. Vi kan starte med Manshaus – som ser ut til å ha hatt atskillig større vilje til å ta liv, enn evne til å gjennomføre. Ikke klarte han å treffe «riktig» tidspunkt for angrepet i moskeen – og det var bare så vidt han klarte å komme seg inn i bygningen. Hadde huset vært om så bare halvfullt og han hadde kommet seg raskere inn, kunne vi fått en katastrofe av enormt omfang. Det slapp vi – selv om drapet på søsteren aldeles ikke skal underkommuniseres.

Man blir nesten satt ut når rapporten konkluderer med at PST lot hensynet til ferieavviklingen gå foran behovet for å varsle både resten av politiet, som faktisk håndterer angrep dersom de kommer – og potensielt utsatte miljøer om at man anså terrorfaren for økt. «Det bør ikke være slikt at ferieavvikling blir avgjørende for tidspunktet for formidlingen», skriver utvalget nøkternt. Det er i grunnen bare én ting å si om dette: Noe tilsvarende må absolutt aldri skje igjen. Det er fristende å spekulere i om PST ikke festet lit til sin egen trusselvurdering. Historien har i så fall vist at de vurderte feil. Fryktelig feil.

Men historien har flere interessante aspekter ved seg. Skui ligger omkring åtte kilometer fra Sandvika – hvor en av landets større politistasjoner er lokalisert. Ifølge NAFs reiseplanlegger er kjøreturen for folk flest omkring ti minutter. Vi må anta at strekningen under utrykning må kunne forseres på bortimot det halve – dersom man rykker ut fra politihuset. Selv i ferietiden vil det imidlertid til enhver tid være flere politipatruljer på veien i distriktet – både fra det lokale politiet og fra UP, ettersom vi snakker om et av landets tettest befolkede områder. Likevel tok det 20 minutter før den første patruljebilen var på plass. I den satt det to politifolk som ikke var lokalkjent, og som lot Google sette kursen. En kurs som viste seg å være feil – men som de to i bilen ikke hadde kunnskap til å korrigere. En annen patruljebil fikk beskjed fra operasjonssentralen om å avvente til man visste mer om hva som egentlig hadde skjedd. Det kan tyde på at man ikke tok innringerne på alvor – noe man etter 22. juli 2011 og utallige terrorangrep i Europa de siste årene, skulle tro at var en umulig reaksjon.

Etter 22. juli er norsk politi omorganisert. Nå har regjeringen riktignok i det stille fjernet forstavelsen «nær» i reformen, så det skal vi la ligge, men mye av hensikten har vært å gjøre de spisse enden – politiets evne til å agere når blant annet terror skjer – mer «robust». Adresseavisen har i det siste påvist at mens antall politiansatte i Trøndelag har økt de siste årene, har antall tjenestepersonell utenfor Trondheim gått tilbake. Det bekymrer ikke politimester Nils Kristian Moe – som mener man er bedre rustet til å håndtere skarpe operasjoner enn tidligere. Det er han vel betalt for å mene.

For noen år siden, etter at Trønder-Avisa hadde hatt flere kritiske artikler om blant annet politiets evne til å agere operativt i utkantene i gamle Nord-Trøndelag politidistrikt, tok politiledelsen initiativ til et møte. Hensikten var å rydde opp i misforståelser og få til en bedre dialog. Et på alle måter godt initiativ. Man skal for så vidt være varsom med å lekke fra lukkede møter, så derfor lar jeg være å navngi eieren av sitatet, men en framtredende politileder som i dag er ute av etaten uttalte at han var lei det evinnelige fokuset på responstid. «Det spiller ingen rolle om politiet kommer femten minutter etter ambulansen og tretti minutter etter den første brannbilen. Når vi første kommer, har vi de maktmidler vi trenger for å håndtere situasjonen», slo han fast.

Det interessante er at møtet fant sted etter 22. juli, hvor nettopp responstiden ble kritisk ettergått. Jeg valgte å ikke gå i debatt med politilederen i selve møtet, men tok opp uttalelsen hans under fire øyne etterpå. Han fastholdt det han hadde sagt – at media og andre uten nødvendig kunnskap, hadde blikket rettet mot helt feil sted når man til stadighet maste om hvor raskt politiet kunne være på plass dersom noe dramatisk skjedde. Det er skremmende når politiledere benekter helt grunnleggende kunnskap om sitt eget yrke. Vi har sett noe av det samme i debatten om ambulanseberedskapen – hvor ledere hevder at det ikke spiller noen rolle om ambulansen kommer fram tjue minutter før eller senere. Snakker vi om beinbrudd spiller det nok mindre rolle om ambulansen må kjøre fire mil ekstra før man får øye på pasienten. Handler det om hjerneslag eller hjerteinfarkt – eller multitraume som følge av en ulykke – kan kjøretiden avgjøre liv eller død. Slik er det også for politiet. Anders Behring Breivik kunne vært stanset tidligere på Utøya. Hvis de første politifolkene som ankom hadde kommet seg på vannet. Hvis man hadde hatt helikopter tilgjengelig. Hvis… Bak dette «hvis» ligger en uhyggelig sannhet: Liv gikk tapt. Unge liv. Mange liv. Det kan komme til å gjenta seg.

Nok en gang har vi fått demonstrert at lokalkunnskap er avgjørende – ikke bare når man jobber forebyggende, men også når det står om liv. Kunnskapen som sitter mellom ørene på tjenestepersonellet kan ikke erstattes av teknologien.

Hva skjer hvis vi får et angrep mot en moské i Namsos eller Levanger? Eller en jødisk barneleir på Hitra? Eller hvis en psykisk ustabil mann går berserk i en barnehage eller skole nord på Fosen? I verste fall snakker vi om utrykningstid på godt over en time før den nærmeste patruljen er på plass.

Er man riktig heldig rykker det ut to unge ferievikarer som fullstendig mangler lokalkunnskap og operativ erfaring, og som strengt tatt ikke aner verken hvor de er på vei eller hva som kan komme til å møte dem.

Vi kan ikke gardere oss mot alt. Men samtlige politifolk, i høyst ulike posisjoner og roller, som jeg har snakket med de siste årene har vært krystallklare på følgende: De mener utviklingen i etaten går i feil vei. Det er dommen fra folk med flere tiårs erfaring – og ansatte som ble uteksaminert for få år siden.

Rapporten etter angrepet i Bærum gir kritikerne nye ammunisjon i debatten. Dessverre frykter jeg at politisjefene nok en gang rister det hele av seg og sier at alt har blitt bedre. Slik går det vel når vi etablerer kulturer i det offentlige hvor man belønnes og forfremmes når man opptrer «lojalt». Det vil si lojalt til politikken. Ikke faget.

Kommentarer til denne saken