Nå er jula overstått for denne gang. Feiringen gikk etter kjente spor, men grana på plenkanten fikk i år stå uten lys. Selv om ikke juletrelysene drar så mye strøm er vi jo oppfordret til å spare på et knapphetsgode.

1. januar kom med beskjed om at Norge hadde den dyreste strømmen i Nord-Europa denne første dagen i det nye året. Også 3. januar 2023 var prisen på strøm i Norge blant de høyeste i Nord-Europa. Hvis analytikernes forklaring om at det er selgeren med høyest pris på strøm solgt på det felleseuropeiske strømmarkedet som bestemmer prisen i hele markedet – hvordan kan det da ha seg at norske forbrukere måtte betale nesten ti ganger så mye per kWh som franske forbrukere 1. januar?

De fleste kjenner til Maslows femtrinns behovspyramide. Den sier at det mest grunnleggende behov et menneske har for å leve er mat og drikke. Når vi så er mette kjenner vi behov for trygghet, sikkerhet og beskyttelse. De tre resterende og ikke nevnte behov i pyramiden er mer «kjekt å ha» men ikke absolutt for overlevelse.

Pyramidens to første trinn derimot – de fysiologiske behov og trygghetsskapende behov – må sies å være avgjørende for overlevelse.

Norge er fortsatt et kaldt land å bo i, til tross for en varslet klimakrise som blant annet skal gi varmere vær. Ifølge yr.no var gjennomsnittstemperaturen i Røyrvik i desember 2022 minus 8,5 grader. Laveste temperatur målt ute hos meg i desember var minus 34 grader. For min del tilsier det at vedovnen alene ikke er nok for oppvarming og man må supplere med strøm. Mange har ikke tilgang til vedovn eller de har ikke ved til ovnen, og er derfor henvist til strøm alene til oppvarming. 70 prosent av norske husstander benytter elektrisitet som hovedkilde for oppvarming. Da er vi inne i Maslows andre trinn som omhandler trygghet.

Vår trygghet har våre rikspolitikere, godt hjulpet av egne byråkrater og kraftselskapenes styrer, lagt ut for salg på børs. Første steg for å ta tilbake denne tryggheten kommer om ikke før, så til høstens kommune- og fylkestingsvalg, deretter neste stortingsvalg.

Hva så med Maslows første trinn – mat og drikke? Nordmenn flest er ikke lengre selvforsynt, knapt noen er det. Selv om mange av oss supplerer butikkrundene med viltkjøtt, fisk, bær og selvdyrkede poteter, så må vi av og til innom matbutikken. Dette er et marked styrt av tilbud og etterspørsel – akkurat slik som også den elektriske krafta har blitt et produkt solgt til priser satt på bakgrunn av tilbud og etterspørsel.

Men hva med drikkevann? Knapt 2000 offentlige- og samvirkevannverk forsyner 90 prosent av Norges befolkning med mer eller mindre rent drikkevann. I henhold til vass- og avløpsanleggslova fra 2012 skal ikke kommunale vannverk kunne privatiseres, og levering av drikkevann skal være selvkostpriset, det vil si at kommunen som eier og driver ikke skal sitte igjen med overskudd. Avgiftsnivået knyttet til framføring av vann og bortleding av avløp bestemmes av investeringsnivå og driftskostnadene for anleggene, og er politisk bestemt. Det ligger i produktets natur at det er vanskelig for sluttbrukerne å velge leverandører til vann og avløp.

Fram til energiloven trådte i kraft i 1991 kan man enkelt si at det samme prinsippet også gjaldt for kraftsalget den gang som for drikkevannet i dag. Normalt var kraftselskapene, også NTE, drevet under kommunal eller fylkeskommunal ledelse. Dette ga at kraftselskapet skulle drives som om det var eid av brukerne, eller abonnentene som vi ble kalt den gang.

Med en slik driftsfilosofi var det ikke høyest mulig overskudd som var kraftselskapets mål, det offentlig eide kraftselskapets målsetting var i stedet å sørge for billigst mulig elektrisk kraft til egne abonnenter. Strømprisene var derfor før energiloven ble vedtatt satt til et nivå som dekket alle driftskostnader knyttet til produksjonen og distribusjon av elektrisk kraft til sluttbrukerne, altså veldig nærme selvkostprinsippet for VA. Burde tilgang til rimelig elektrisk kraft fortsatt likestilles med tilgang til rent drikkevann og få samme nasjonale vern som drikkevannet fikk gjennom vass- og avløpsanleggslova?

Energiloven ble for øvrig vedtatt under en høyreledet flerpartiregjering (med ansvarlig minister fra Senterpartiet) og iverksatt under en arbeiderpartiregjering. Ingen av datidens eller dagens sentrale politikere har i ettertid uttrykt noe som tyder på at dette var uheldig. Vedtaket var bredt forankret hos våre rikspolitikere. Om det var en lov til befolkningens beste vet vi i dag at det ikke var. Hvorfor da ikke endre loven?

I fjor sommer sa statsminister Støre når han ble spurt om å stenge strømeksporten til Europa: «− Det Norge vil ikke jeg være statsminister i!» 1. januar sa han imidlertid at han vil snu alle steiner for å få ned strømprisen i Norge så det er kanskje bevegelse i riktig retning.

Hva da med drikkevannet? Vil Støre være statsminister i et land som ikke vil dele drikkevannet sitt med andre?

Verden er i dag i en global vannkrise. Den rammer de mest sårbare hardest.

For Norges del har landets kommuner ifølge Sintef og Norconsult et etterslep i investering og fornying av vann- og avløpsanlegg på til sammen 332 milliarder kroner bare de neste 20 årene.

Kommunene selv har ikke økonomi til å gjennomføre arbeidet i ønsket tempo, forrige regjering ga klart beskjed om at staten ikke kommer til å bidra i en forsering av renoveringen. Det vil derfor kunne ta flere generasjoner før man har fornyet anleggene, alternativt må forbrukerne forberede seg på varige doble og triple avgiftsnivå for å dekke investeringene som må finansieres med kommunale lån.

Vil det i et slikt scenario kunne tenkes at vass- og avløpsanleggslova fra 2012 blir satt på prøve, og at kommunal vanndistribusjon blir satt bort til private selskap som påtar seg utbyggings- og driftsansvaret? Kan det som har skjedd med den norske kraftproduksjonen også skje med drikkevannet og at dette blir en vare og distribusjon av vannet blir en tjeneste som kjøpes og selges på børs? EUs tjenestedirektiv som ble innført i Norge 2009, utelukker ikke definitivt at drikkevannstjenester kan privatiseres. I dét lyset avslutter jeg innlegget med dette utklippet fra hjemmesiden til Waterfind, et Australsk familieeid selskap som kjøper og selger drikkevann via en vannbørs i Australia:

What is the Water Market in Australia?

A water market can be described as a stock market for water. Instead of offering financial products such as stocks or bonds, water can be traded for a temporary or permanent period of time. Anyone can buy water in Australia and then trade their entitlement on the water market. Water brokers and water exchanges (sometimes referred to as water market intermediaries) play an important role in the creation and operation of water markets. Similar to Mortgage brokers, water brokers investigate trading options on behalf of their client and organise the necessary paperwork. Water exchanges match the buyers to the sellers and operate as the water trading platform. If you’re interested in the cost to buy water or selling water in Australia, contact the team at Waterfind. Because at Waterfind, we are the leading water market specialists in Australia.

Dette er realiteten i Australia i dag.

Er drikkevannet det neste vi trodde var vårt som vi må kjøpe tilbake på børsen?