I over tjue år har Norge strengt tatt tilhørt et ganske usympatisk segment blant verdens land: Vi har kunnet smøre budsjettene våre med renteinntekter fra utvinningen våre enorme olje- og gassreserver, samtidig som vi er veldig – veldig! – flinke til å fortelle oss selv og omverdenen at det først og fremst er vår enestående arbeidsmoral, dugnadsånd og Den Norske Modellen som er nøkkelen til vår velstand.

Ja da. Så klart det er resultatet av hardt arbeid, et organisert arbeidsliv, vellykket industrialisme, innovasjon og forvaltning at vi er blant de får landene som har greid å kombinere svære oljeforekomster, sunn økonomi og et velfungerende demokrati. Men det er samtidig ikke til å legge skjul på at de fleste politiske prosesser blir ganske mye lettere når du har et fond på over 10 000 milliarder kroner du kan sitte og ruge på mens du «prioriterer».

Les også

Intet annet enn en enorm katastrofe og et mageplask av dimensjoner

Årets reviderte nasjonalbudsjett markerer imidlertid et tidsskille i nyere norsk historie. Som følge av den internasjonale økonomiske situasjonen nytter det ikke lenger å pøse på med mer penger for å oppfylle politiske valgløfter og smøre interessekonflikter og motsetninger i det norske samfunnet. Nå må staten tvert imot holde tilbake for å hindre overoppheting av økonomien, og med det følger en helt ny type politisk virkelighet som ingen av regjeringens medlemmer – og knapt noen på Stortinget – har noen erfaring med.

Under NHO Trøndelags tradisjonsrike samling kvelden før NHOs årskonferanse denne uken, uttalte forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) at vi ofte har vært godt vant med å kunne kaste penger på problemer i Norge, og at vi for første gang på lenge nå er i en situasjon der vi ikke kan det. Tvert imot vil for høy pengebruk bare forsterke problemene som følger av en sterk etterspørsel og svak tilbudsside: Inflasjon og renteøkning, med påfølgende økte forskjeller og fallende kjøpekraft for de aller fleste.

Les også

Ocean Space Centre kan ikke utsettes

Borten Moe har helt rett i det. Og han har helt rett i at resultatet blir at Norge nå begynner å ligne mer på landene rundt oss. Vi begynner å bli et vanlig land igjen. For første gang på minst en generasjon blir norske politiske for alvor nødt til å velge mellom ting. Uroen rundt revidert nasjonalbudsjett er derfor bare starten på en større endring i norsk politikk.

Én ting er uroen og misnøyen som nå brer seg i Trøndelag over manglende infrastrukturplaner og kuttene i campusprosjektet og Ocean Space Centre. Mang en rødgrønn representant på trønderbenken – og mang en lokal Ap- og Sp-topp – har nok hatt bedre dager.

Men i dette ligger også et viktig frampek mot neste års statsbudsjett, og noe mye større enn statsbudsjettets investeringsside: Hvordan opptrer en rødgrønn regjering med en løfterik Hurdalsplattform når du må prioritere noe ned for å prioritere noe annet opp, også i de løpende utgiftene?

Noe av det viktigste med å trygge økonomien og hindre renteøkning er jo å skjerme vanlige folks økonomi, og den forskjellsbomba ukontrollert renteøkning potensielt er.

Men det kan jo fort bli de nederst ved bordet som nok en gang må bære den tyngste børen, dersom regjeringens varsel om lavere pengebruk og mer tilbakeholdenhet ender opp med å bli en generell regel på alle utgiftsområder, og uten at regjeringen er villige til å prioritere hardt også på statsbudsjettets driftsside. Industrien, de store utdanningsinstitusjonene og samferdselssektoren har lobbyister. Fattige barnefamilier, arbeidsløse og NAV-klienter (som NAV-skandalen er et grotesk eksempel på) har ikke det. Tøffere prioriteringer vil enda tydeligere synliggjøre hvem som har makt og gjennomslag i dette landet.

Regjeringens varsel om en nødvendig innstramming i den offentlige pengebruken fordrer derfor en mer sosial profil på budsjettene fremover, ikke mindre. Det kommer ikke til å bli lett, men dersom regjeringen går den veien, vil det bidra til tydeligere politiske skillelinjer i norsk politikk. Alt settes mer på spissen når det må prioriteres hardere. Dersom regjeringen ikke passer på kan forskjellene komme til å øke, både mellom partiene, mellom landsdelene, og mellom folk.

Vi gjør oppmerksom på at Trønderdebatt-redaktør Snorre Valens kone arbeider i SINTEF Ocean. -red.