Hurdalsplattformen - kapittel for kapittel
Man skal lete godt for å finne et ingresspoeng i innledningen som definerer de lange linjene i norsk utenrikspolitikk. Kapitlets seks første ord er «Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast». Når vi leser resten, er det fristende å si at man kunne latt det bli med dette.
Det er neppe noen tilfeldighet at kapitlet om utenrikspolitikken etterfølger forsvarspolitikken i den nye regjeringserklæringen. For et alliansebundet land er de to nært knyttet sammen.
Vårt forhold til resten av verden er definert av FN, folkeretten, NATO, EØS og EU – alt nevnt i samme rekkefølge som de nye regjeringspartnerne selv gjør. Erna Solberg ville med stor sannsynlighet brukt nøyaktig de samme ordene, i samme rekkefølge, dersom hun hadde vært hovedredigerer av erklæringen.
- Trønderdebatt analyserer den nye regjeringserklæringen, side for side. Hver dag fremover vil kommentatorer fra Trønderdebatt og våre samarbeidsaviser skrive sine betraktninger med utgangspunkt i et nytt kapittel av Hurdalsplattformen. I dag ser vi på kapittel 17: Utenriks
- Hurdalsplattformen kan leses her.
Så er det i dette som i det meste annet: Djevelen sitter i detaljene. Da blir spørsmålet om den nye regjeringen har noen smådjevler på lur for oss når vi beveger oss nedover linjene.
La oss imidlertid starte med en liten kuriositet på seks bokstaver – honnørordet Erna Solberg brukte flittig i særlig starten av sin regjeringstid, og som Sp gjorde det til en folkesport å harselere med: Robust. Sannelig møter det oss, også her. Norge vil føre en robust sikkerhetspolitikk, slår man fast før man sklir over i å tydeliggjøre den nye regjeringens prioriteringer. At man også i utenrikspolitikken legger sikkerhetspolitikken i bunn, kan knapt kalles overraskende – ei heller at den skal være «robust», men både rekkefølge og ordvalg viser hvor ubetydelige de politiske forskjellene er på dette feltet, iallfall dersom vi strekker linjen fra Ap på den ene siden til Høyre på den andre. Og det er tross alt her vi fant sju av ti velgere ved valget for noen uker siden – så man skal være i overkant konspiratorisk dersom man får seg til å hevde at det er store motsetninger i befolkningen når det gjelder hvilken utenrikspolitikk kongeriket skal holde seg med.
La oss ha i bakhodet at dette er avsnittene som definerer det regjeringen selv kaller en ny utenrikspolitikk, når vi siterer følgende: «Regjeringen vil fornye og forsterke innsatsen og har store ambisjoner for utviklingen i nord. Den nye nordområdepolitikken har som mål å snu den negative befolkningsutviklingen, utnytte de lokale verdiene til å skape vekst, gjøre nordområdene til sentrum for grønn omstilling, ha større ringvirkninger og fremme nye initiativ for samarbeid med våre naboer. Regjeringen er opptatt av å sikre norsk eierskap til viktig infrastruktur, eiendom og nasjonal kontroll over naturressurser». Selv her – når vårt forhold til omverdenen defineres, legges det vekt på det distriktspolitiske aspektet. Dette sier mye om regjeringens tydeligste satsningsområde.
Så er ikke det uten betydning. Denne som tidligere regjeringer er tydelig på at nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske område. Her finner vi enorme naturressurser, her utfordres kontinuerlig norsk suverenitet på enkelte områder – som i forvaltningen av Svalbard, her har vi store potensielle miljø- og klimautfordringer – og her frykter mange at Norge kan komme i skvis mellom ulike stormaktsinteresser, særlig hvis vi ikke selv klarer å ivareta full og tydelig kontroll. I dette bildet bidrar negativ befolkningsutvikling til det motsatte av en «robust» sikkerhetspolitikk – og i dette hører også oppmerksomheten rundt fortsatt norsk bosetning og virksomhet i vår mest ekstreme arktiske bosetning, Svalbard, hjemme. «Svalbard har stor strategisk betydning for Norges muligheter i nordområdene og Arktis, og svalbardpolitikken er derfor en viktig del av regjeringens nordområdepolitikk».
Det er ikke mange smådjevler å finne – selv om man leter godt. En av få og kanskje den største er, som tidligere omtalt, at Norge skal delta som observatør på statspartsmøtene til traktaten om forbud mot kjernevåpen. For «vanlige folk» ser ordene tilforlatelig selvfølgelige ut, men dette er omstridt innad i NATO, og Jonas Gahr Støres forgjenger som partileder og Ap-statsminister har vært tydelig på at man hadde ønsket ordene usagt. I alle fall uskrevet, i alle fall i regjeringsplattformen.
Samtidig – ettersom dette på mange måter er det eneste lille utslag av synlig avvik som har vekket en viss interesse utenfor landets grenser, framstår vår deltakelse som observatør i arbeidet med å forby kjernevåpen mer som unntaket som bekrefter regelen, enn som et varsel om nye prioriteringer.
Norge vil arbeide for rettferdighet. Kvinners rettigheter. Motarbeide sult og nød. Styrke Norden som politisk arena. Gjøre vårt i det internasjonale klimaarbeidet – særlig der vi har «nasjonale fortrinn», og ikke minst fordi «klimaomstillingen skaper store internasjonale muligheter for norsk verdiskaping». Være venn med alle så langt det går – ikke tråkke noen på tærne. Her er det interessant å se at Kina, som eneste asiatiske land, nevnes i en sammenheng som strengt tatt ikke er en sammenheng – og som derfor må antas å være skrevet inn med tanke på at den kinesiske ambassaden i Oslo skal ha noen beroligende ord å sende hjem til Beijing.
Leserne kan jo vurdere selv: «Samarbeide med Kina langs en nordisk og europeisk linje om felles interesser». Så etterfølges den ikke alt for tilgjengelige setningen av forsikringer om at Norge skal stå opp for norske samfunnsverdier og ikke glemme menneskerettighetene. Men først og fremst skal vi «samarbeide med Kina». Jeg vil tro man har notert seg budskapet i maktens korridorer i verdens mest folkerike land.
Norge har ikke glemt leksen man lærte etter at dissidenten Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris. Her kommer samarbeid først og menneskerettigheter sist, i et forhold som ikke på noen måte kan kalles jevnbyrdig. Det er ikke uten grunn at man i Utenriksdepartementet for lengst har definert hva som er mest positivt i vårt forhold til den aspirerende supermakten: At vi ligger fryktelig langt fra hverandre. Langt unna den kinesiske undertrykkelsen av egen befolkning, ikke minst ulike minoriteter, langt unna den økende kinesiske aggresjonen overfor land man grenser mot, hva nå det er til sjøs eller over land – men samtidig ikke lenger unna enn at vi kan selge norske varer og tjenester innen rammen av et «godt samarbeid».
Noe som leder oss til det som i mangt er kapitlets andre hovedbein – etter at det sikkerhetsmessige er tydelig plassert: «Det er en viktig norsk interesse at norsk næringsliv lykkes i utlandet og bidrar til norsk verdiskaping. Derfor vil regjeringen gjøre fremme av norsk verdiskaping og norsk næringsliv i utlandet til en viktig oppgave i utenriks- og handelspolitikken».
Dette er marsjordren til utenriksminister Anniken Huitfeldt. Som hun nok lever godt med. Det gjør også landets mest omfattende og solide embetsverk. I de fleste departement hersker det usikkerhet ved regjeringsskifter – fordi det kan komme helt andre politiske prioriteringer enn de man tidligere har jobbet med. Så ikke når regjeringserklæringen starter med å understreke at «hovedlinjene ligger fast». Våre 93 ambassadører og ni generalkonsuler kunne trygt skjenke seg en ny pjolter.