Norge stengte aldri ned

Øyvind Håbrekke er tidligere stortingsrepresentant og er nå førstekandidat for KrF i Trøndelag.

Øyvind Håbrekke er tidligere stortingsrepresentant og er nå førstekandidat for KrF i Trøndelag. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Da skolene stengte, gikk den viktigste arenaen for samvær, trygghet og inkludering for full maskin.

I en leseverdig nyttårskommentar uttrykker sjefredaktør John Arne Moen i Trønder-Avisa et håp om at vi etter et år med pandemi kan ta oss tid til å fundere over om kursen er riktig og «om lykken i livet ligger i å nå stadig lenger, sprenge nye grenser, tjene mer, bruke mer, kaste mer… Og om det faktisk er i dette vi finner framtida.»

Det er det siste året skrevet flere gode innlegg om hva vi kan lære av de prøvelsene vi har vært gjennom. Dette er et av de bedre. Jeg vil benytte anledningen til å peke på en lærdom av pandemien som få har trukket frem.

Moen beskriver treffsikkert hvor radikale endringer vi har vært gjennom på usedvanlig kort tid. Kanskje gir nettopp det å vokse opp i bygdesamfunn i fellesskap med flere generasjoner et enda klarere bilde av dette.

Det er mulig å «skrelle vekk nostalgien i mimringen» for å låne Moens egne ord, å se at relasjoner har stor betydning, både i fortid og nåtid. For ordet som burde vunnet Språkrådets kåring av årets ord for 2020, er ordet nærkontakt. For dette formelle smittevernfaglige begrepet uttrykker samtidig noe av det dypeste behovet i oss alle, og som nå har blitt ekstra tydelig: Behovet for å ha noen som står oss nær, mennesker vi kan høre til.

Etter nedstengningen i mars ble det svært mye fokus på at noen barn opplever vold og omsorgssvikt hjemme. Vi trenger oppmerksomhet om dette fordi noen barn lider hjemme. Men når disse tilfellene som heldigvis utgjør et mindretall, fikk prege samtalen om følgene av nedstengningen, ble det bildet av familien som en trussel for barna som ble det dominerende. Det var langt færre slike advarsler da skolene tok åtte ukers sommerferie i juni.

For ser vi på hele bildet ser vi at familien var den institusjonen som virkelig fungerte da krisen satte inn. Det er feil at Norge «stengte ned» og at «samfunnet åpnet igjen». Norge var aldri stengt. Familien, den viktigste arenaen for sosialt samvær, trygghet og inkludering, var i full sving. Enda mer enn før. I tillegg til alt foreldre betyr til daglig, tok foreldrene i denne perioden omsorg og opplæring som kommunene gjør til vanlig.

Også mange av studentene flyttet hjem. Foreldre i par, aleneforeldre og samværsforeldre ga seg i kast med en ny hverdag, ga omsorg, hjemmeundervisning, trøst og var trygge samtalepartnere da barn som voksne var i sjokktilstand over det som hadde truffet oss.

Barnehager og skoler har heldigvis åpnet igjen. De er viktige samfunnsinstitusjoner for omsorg, opplæring og dannelse.

Den offentlige Koronakommisjonen er i gang med å evaluere myndighetenes innsats. Det skal hentes mye læring av dette. Vi skal styrke beredskapen og lagre mer smittvernutstyr til neste pandemi. Men den viktigste lærdommen er denne: Det viktigste forsvarsverket et samfunn kan ha, er sterke familier.

Og når neste krise kommer håper vi at alle, både barn og voksne, har gode nærkontakter.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken