Gå til sidens hovedinnhold

Norge trenger mer fellesskap, ikke mindre

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Cathrine S. Amundsen i alliansen For velferdsstaten gjør sitt beste for å male et skremselsbilde av private aktørers bidrag til velferdssamfunnet vårt. NHO, våre medlemsbedrifter og jeg har respekt for at det finnes ulike meninger om private aktørers rolle i den norske velferdstjenesten. Men at Amundsen hevder å finne støtte for sitt syn i en rapport som i stor grad avliver flere av mytene hun selv presenterer, kan vi ikke la stå uimotsagt.

I innlegget presenteres et svært snevert syn på av fellesskapsløsninger. Amundsen er av den oppfatning at det kun er ideelle aktører som gjør et viktig bidrag til velferdsstaten, mens private aktører beskrives som en trussel mot hele velferdsmodellen. Det Amundsen ser ut til å glemme, er at hun i sitt innlegg snakker ned tusenvis av hardtarbeidende ansatte, som hver eneste dag går på jobb for å gi omsorg og trygghet til de aller yngste, de eldste, og andre som av ulike grunner trenger hjelp fra samfunnet. Amundsen forsøker å skape en illusjon av «oss» og «dem», hvor ideelle aktører kvalifiserer til å omtales som viktige bidragsytere til fellesskapet, mens de private aktører ekskluderes. Det er slett ikke fellesskapstankegang, men det stikk motsatte.

Les også

Velferdsmiks er historietriks

Noe av det viktigste i det norske fellesskapet er at innbyggere i Norge kan stole på at de får hjelpen de trenger, når de trenger det. Og at alle har den samme tilgangen til profesjonell hjelp, uavhengig av den enkeltes økonomi. Og uansett om det er kommunen, staten eller en privat aktør som leverer tjenesten på vegne av fellesskapet. Det er det velferdsmiksen er tuftet på; at folk kan velge private aktører uten at de må betale ekstra for det. Dette skjer med et det offentlige, for eksempel en kommune, har avtale med en privat aktør.

Når man leser innlegget til Amundsen, kan man få inntrykk av at velferdstjenesteutvalgets utredning om private aktører i velferdsstaten (NOU 2020:13) støtter hennes syn. Men for oss som har lest rapporten, er det tydelig at faktabruken fra rapporten er svært selektiv. Rapporten slår nemlig fast at Norge ikke har noen tradisjon for profittmaksimerende private aktører i våre velferdstjenester.

I utredningen, som ble lansert i desember 2020, slås det fast at overskuddene hos private velferdsaktører er høyst moderate. Velferdstjenesteutvalget slår dessuten fast at skattepenger i privat velferd effektivt blir til velferd for fellesskapet, og samtidig peker utvalget på at en god miks og variasjon mellom offentlige, private og ideelle tilbydere er det som kan skape det beste tilbudet – både når en ser på tjenestekvalitet, tjenesteinnovasjon og økonomisk bærekraft.

Les også

Velferdsmiks, en velprøvd norsk suksess

Private aktører er et viktig bidrag til velferdssamfunnet i dag, og vil bli enda viktigere i fremtiden. Fordi den norske velferdsmodellen foran sin største prøvelse. Men årsaken til utfordringene er ikke private aktører.

Antall eldre over 80 år vil mer enn fordobles de neste tiårene, samtidig som barnekullene er historisk lave. Det krever enorm kapasitet, fagfolk og økonomiske ressurser. Fordi behovene blir så formidable, utfordrer dette alle velferdsordningene våre.

Svaret på disse utfordringene må være mer fellesskap, ikke mindre. Offentlige, private og ideelle aktører må jobbe sammen for å forebygge, utvikle og skape et best mulig tilbud for alle, uavhengig av den enkeltes personlige økonomi. I Norge har vi lange tradisjoner for velferdsmiks. Det er noe vi må ta vare på, og ikke motarbeide, nå som den norske velferdsmodellen møter store utfordringer.

Kommentarer til denne saken