Norge blir kritisert for å tjene på krigen i Ukraina: Mens andre land går inn i dyp krise ikke minst på grunn av de høye energiprisene, fører de samme prisene til enorme merinntekter for Norge. President Macrons uttalelser om dette nylig er bare de siste i rekken. Denne kritikken vil komme til å forsterke seg til et punkt da Norge ikke lenger kan lukke øynene.

Dette punktet vil være nådd senest i det øyeblikk europeisk offentlighet blir klar over hvilken merinntekt Norge forventer i 2022-2023: 1977 milliarder kroner, altså ca. 363 000 kroner per innbygger i Norge.

EU ønsker at Norge skal selge gassen til lavere pris. Dette vil neppe skje – prisen bestemmes i markedet og bidrar til å redusere forbruket i en tid da det grunnleggende problemet er mangel på energi. Men at Norge ikke i lengden kan fortsette å stikke hele overskuddet i egen lomme, er åpenbart. Norge omtales i europeiske medier som en krigsprofitør.

Norges svar må være å avsette deler av merinntekten til et fond til støtte for Ukraina.

Krigen vil fortsette, og den russiske krigføringen blir stadig mer brutal. Hjelpen til Ukraina må derfor ikke bare opprettholdes – den må økes, og det haster. Akkurat nå har Ukraina desperat behov for moderne luftvern for å bekjempe de ødeleggende angrepene på landets strømforsyning. I deler av Ukraina er vintertemperaturer på 20–30 minusgrader ikke uvanlig. Situasjonen kan bli katastrofal.

Norge har en unik mulighet til å bidra: Vi har en økonomisk handlefrihet som ingen andre demokratiske stater er i nærheten av. Om vi gir en støtte som står i et rimelig forhold til våre enorme merinntekter, kan det spille en avgjørende rolle. Slik er det ikke: Norges planlagte støtte for i år og neste år utgjør 10 milliarder, altså ca. 1,1 prosent av forventet merinntekt i bare 2022. I 2023 er det planlagt overført bare tre milliarder (se Nasjonalbudsjett 2023, s. 12).

Fra 24. februar og til og med 3. oktober i år utgjorde verdens samlede støtte til Ukraina ca. 105 milliarder euro, altså rundt 1050 milliarder kroner. Dette inkluderer støtte som er stilt i utsikt, men ennå ikke levert. Mye ble lovet i krigens første måneder, men fra juni flatet det ut. Siden 10. august er det lovet bare 13 milliarder euro i ny støtte.

Tallene inkluderer finansiell all form for støtte – finansiell (ca. 48 prosent), humanitær (ca. 13 prosent) og militær (ca. 39 prosent). USAs andel utgjør rundt halvparten, EUs rundt 28 prosent. EUs andel er synkende, og bare deler av den varslede støtten fra EU faktisk blitt levert eller overført. USA dominerer på alle tre felt – finansielt, humanitært og militært. Om USA svikter, ser det dårlig ut for Ukraina.

På listen over giverland kommer Norge tilsynelatende ikke dårlig ut: femte plass i absolutte tall, sjette plass som andel av brutto nasjonalprodukt (0,379 prosent). Målt opp mot BNP ligger vi foran bl.a. USA, men betydelig bak de baltiske land og Polen. Uansett – det norske bidraget er synlig i statistikken. Vi ligger også betydelig foran både Danmark, Sverige og Finland. Blant verstingene i Europa finner vi Frankrike, Italia, Spania og Sveits – Frankrikes bidrag er bare marginalt større enn Norges i absolutte tall.

For detaljer og analyser – følg denne lenken eller denne. Sistnevnte oppgir betydelig lavere tall for EUs støtte.

Når man vurderer denne statistikken, er det viktig å huske på at USA og andre europeiske land må finansiere støtten i en situasjon med til dels gigantisk statsgjeld og i mange tilfeller også statsbudsjetter som fortsatt år etter år går med underskudd. Norges situasjon er en helt annen: Den norske statskassen bader i inntekter – ikke minst etter at krigen startet.

Og derfor – om vi måler vår bistand til Ukraina sett opp mot våre inntekter, blir bildet mindre flatterende. Går vi videre og ser på bistanden i forhold til Norges merinntekter som følge av de høye energiprisene, oppdager vi at skammekroken er eneste mulige oppholdssted. Når den hele og fulle sannhet blir kjent også utenfor Norge, blir det ikke lenger så gildt å være nordmann – med mindre da Norge endrer kurs. Men det må skje raskt.

For ett år siden forventet regjeringen en nettoinntekt av petroleumsvirksomheten på 277 milliarder kroner i 2022, se i Nasjonalbudsjett 2022 (s. 39). Men så skjer det noe: Gassprisen tidobles, med Russlands energipolitiske krig mot Vesten som viktigste årsak. Resultatet er at forventet nettoinntekt fra denne sektoren i 2022 øker til 1169 milliarder kroner – altså en merinntekt på svimlende 892 milliarder kroner i 2022 alene (Nasjonalbudsjettet 2023).

Anslagene for 2023 er i samme klasse: Nettoinntekten fra petroleumsvirksomheten i 2023 er nå stipulert til 1384 milliarder kroner, opp fra 288 milliarder i 2021 (Nasjonalbudsjettet 2023, s. 34). For 2022 og 2023 forventer Regjeringen nå en samlet inntekt fra petroleumsvirksomheten på 2553 milliarder kroner, altså 1977 milliarder mer enn om petroleumsinntektene hadde holdt seg på 2021-nivå. Derav tallet vi oppgir øverst i teksten.

Sammenhold så dette med tallene for støtte til Ukraina: Norges forventede merinntekt bare i 2022 er på størrelse med ca. 85 prosent av verdens totale humanitære, finansielle og militære støtte til Ukraina siden 24. februar. Den er om lag tre ganger så stor som EUs samlede støtte.

Støtten Norge har lovet for i år og neste år utgjør om lag det staten henter inn av merinntekter på tre dager.

Overskuddet fra petroleumsvirksomheten investeres i utlandet. Noe av avkastningen brukes hvert år i til å dekke statlige utgifter. Prosentsatsen i den såkalte handlingsregelen er en selvpålagt øvre grense. Det er flere grunner til at vi har denne regelen: Å sørge for at fondets kapital bevares til fremtidige generasjoner også etter petroleumsalderen, og for å unngå at vi kaster for mye penger inn i norsk økonomi med de følger det kan ha i form av bl.a. inflasjon og nedbygging av norsk industri.

Handlingsregelen, som Jens Stoltenbergs regjering innførte i 2001, har tjent Norge svært godt. At våre politikere i det store og hele har klart å holde på denne regelen, skal verdsettes høyt. Men krigen i Ukraina setter Europa i en så spesiell situasjon at det må være tid for å gjøre et midlertidig unntak fra denne regelen.

En mer omfattende bruk av inntekter fra petroleumsvirksomheten til å støtte Ukraina vil selvsagt medføre at tilskuddet til pensjonsfondet blir mindre enn det ellers ville vært, altså at det vil bli mindre å hente ut av fondet i fremtiden. Økt støtte til Ukraina behøver derimot ikke påvirke norsk økonomi utover dette: Midlene kommer fra utlandet, er plassert i utlandet, og de trenger ikke ta veien innom Norge før de gjennom en passende mekanisme gjøres tilgjengelige for Ukraina (forutsatt at våpen og annen støtte ikke kjøpes i Norge).

Og dette med ulempen for fremtidige generasjoner ved å tilføre mindre penger til Statens pensjonsfond utland: For det første – det er altså snakk om å bruke mer av en merinntekt som ingen hadde sett for seg så sent som høsten 2021.

For det andre, og dette er langt viktigere: Krigen i Ukraina dreier seg ikke bare om Ukrainas, men også Europas og Norges, fremtid. Om vi lar Ukraina gå til grunne, vil en reduksjon i størrelsen på Statens pensjonsfond utland på én, to eller tre prosent bli vårt minste problem. Noen selverklærte «realister» mener at russisk seier vil føre til ny «stabilitet» i Europa, riktignok på bekostning av titalls millioner ukrainere. Et mer troverdig scenario er at Russlands ekspansjon fortsetter inntil Vesten sier stopp – og da vil verden stå på kanten av den store katastrofen.

Regjering og opposisjon: Innse alvoret, ta innover dere at Norge er tildelt en unik mulighet til å spille en avgjørende rolle. Vi har en plikt til å gi bidrag som står i forhold til vår evne. Det haster.

Den nye grunnrenteskatten for laksenæringen avspeiler at næringen henter sitt rike utbytte av fellesskapets ressurser. Samme tankegang kan anvendes på Norges petroleumsinntekter – noe bør gis tilbake til det større fellesskapet som disse ressursene på sett og hvis tilhører. Hittil har disse inntektene bidratt til vår velstand. Nå kan de være avgjørende for noe enda større – Ukrainas, Europas og Norges fremtid.

I 2020 og 2021 klarte vi å stable på beina til sammen 235 milliarder i krisestøtte til oss selv. Hvor kom midlene fra? Jo, som regjeringen selv skrev: «Handlingsregelen og våre oppsparte midler har gitt oss stor økonomisk handlefrihet til å håndtere de negative konsekvensene av pandemien.» (Nasjonalbudsjett 2022, s. 7)

Under pandemien ble oljepengene ført direkte inn i norsk økonomi. Det var hele poenget, men det hadde samtidig konsekvenser som begrenset regjeringen og Stortingets «handlefrihet» og som avspeiles i forslaget til statsbudsjett som nettopp ble oversendt til Stortinget.

Denne begrensningen gjelder altså ikke for overføringer til Ukraina. La derfor vår støtte til oss selv under pandemien være en målestokk for hva vi kan og bør bidra til i Ukrainas frihetskamp.