Landbruket er en enestående bidragsyter til vekst og verdiskaping over hele landet. Det gir enorm sysselsetting også til virksomheter som ikke direkte inngår i produksjonsprosessen fra produsenter til forbrukere.

Når driftsbygninger skal bygges eller renoveres, gir det sysselsetting til planleggere både på bygning og drift, til maskinarbeidere, snekkere elektrikere, rørleggere, transportører og mange andre leverandører for å nevne noen.

Leverandører som kraftforprodusenter, gjødselleverandører, maskinbransjen, transportsektoren, ulike servicetjenester, strømselskapene og en rekke andre har kontinuerlig inntekter som er knyttet til produksjon og foredling av norsk mat. Landbruket er helt avhengig av at disse leverandørene vil overleve den globale krisen vi nå er inne i.

Og så har vi dagligvarebransjen: De store kjedene har eiere og ledere som troner på inntektstoppen. Kjedene kan øke sine priser uavhengig av om andre interessenter sliter økonomisk. I denne situasjonen formidler de et enestående budskap om den beinharde priskampen i bransjen.

Og de lykkes langt på vei med å fortelle oss at noen kroner forskjell i pris på en stor handlevarekurv virkelig viser den harde konkurransen og at det betyr noe for oss. Hvor lettlurte er vi? Når vil myndighetene ta grep som både produsenter og forbrukere vil dra fordeler av?

Bonden – bærebjelken i norsk matproduksjon – befinner seg i motsatt enden: Det er de som leverer råvarene og som gjennom årtier har levd med dårlig økonomi. Ved hjelp av pågangsmot og lange arbeidsdager sju dager i uka klorer de seg fast i håp om at neste år blir bedre.

Narrespillet rundt jordbruksforhandlingene er en årlig gjenganger med et svært komplisert opplegg der både forhandlingsprosess, innretning, grunnlagstall, ren gjetning om framtida og økonomiske rammer som settes av myndighetene er sentrale elementer som skal føre fram til en inntektsmessig tilfredsstillende utvikling for bøndene ett år fram i tid! Det endelige resultat fører nødvendigvis til at bøndene år om annet sakker videre akterut i forhold til inntektsutviklingen ellers i samfunnet. Og her snakker vi ikke om små forskjeller.

Nå ser det ut som smertegrensen er nådd. Konsekvensene kan bli dramatiske for norsk matproduksjon. Verden går trolig mot økte sultkatastrofer på den fattige del av kloden. Det er uetisk og moralsk forkastelig hvis vi i en slik situasjon gjør oss enda mer avhengige av utlandet for å spise oss mette. Ansvaret ligger hos myndighetene.