Norge deltok ikke i OL i 1980 i Moskva grunnet et grovt folkerettslig overtramp. Likevel ser det nå ut som at Norge kommer til å delta i OL i Beijing, og dette til tross for den stadige vedvarende undertrykkelse, menneskerettsbrudd, og den stadig mer truende atferden fra et stadig mer aggressivt Kina.

I skrivende stund er gjentatte millioner uigurer som sitter i konsentrasjonsleirer, og folkemordet på det uiguriske folket fortsetter. Samtidig som det kinesiske kommunistdiktaturet sin undertrykkelse og tortur i Tibet fortsetter, og det lille som var av demokrati og frihet i Hongkong som var, er skylt vekk. I tillegg ser man et Kina som både mer intensivt og mer systematisk gjennomfører aksjoner og legger press på demokratiske land.

OL i Beijing har gitt det Kinesiske kommunistpartiet en gylden mulighet til å kaste glans over de delene som de ønsker omverdenen skal se og samtidig skyggelegge delene som de ønsker å holde skjult.

Ikke bare bør norske diplomater og politikere holde seg unna OL i Beijing men det bør også de norske idrettsutøverne. Det argumentet som oftest blir møtt med når en snakker om boikott av idrettsarrangement er at idretten er noe som burde være apolitisk. Og selv om dette kanskje tilsynelatende er en fin tanke så er det ingenting som fungerer i praksis.

For all den tid våre idrettsutøvere marsjerer under norsk flagg under åpningsseremonien eller går med norsk flagg på drakta, er de representanter for nasjonen Norge, og dermed per definisjon politiske. Det å si at internasjonale idrettsarrangement er apolitiske er en ansvarsfraskrivning, og er i praksis å si at ting som menneskerettighetsbrudd ikke betyr så mye dersom det å stå opp mot de får konsekvenser for god underholdning.

Kinesiske talspersoner har gjort det klart at ytringer som strider med kinesisk lov vil få konsekvenser for utøveren som ytrer seg. Kina har dermed gjort det umulig for idrettsutøvere å sette søkelyset på noe annet enn akkurat det som det kinesiske kommunistpartiet ønsker at omverdenen skal få se.

Ved å delta i OL i Beijing tillater vi nok et diktatur å utnytte det som skulle være en fredens og frihetens arrangement til å bli et nytt 1936. Og at den ryggraden som Norge en gang hadde har forsvunnet.