Gå til sidens hovedinnhold

NTNU og Sintef: Nå må dere på banen og rydde opp i denne fagfordervelsen

Sterke realfaglige og teknologiske merkevarer som NTNU og SINTEF må på banen og redde matematikkfaget fra Utdanningsdirektoratets teknokratiske klør.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er et aldri så lite opprør på gang i det matematiske Norge. Noen hoder, jeg holdt på å si kloke hoder, men jeg nøyer meg med hoder, har fra skrivebordene i Utdanningsdirektoratet bestemt at eksamen i matematikk i skolen heretter skal være digital og med alle hjelpemidler tillatt. Det heter fagfornyelsen på skolefint språk.

Både Utdanningsforbundet, Norsk Lektorlag, Norsk matematikkråd og en rekke enkeltstående lærere og professorer har advart. Naturligvis har de det. Det samme har dekaner fra realfaglige fakultet ved UiB, UiO og NTNU. Sist ut er lektor i realfag ved Levanger vgs., Eimund Aamot, på Trønderdebatt nylig.

Men selv om en dekan fra Gløshaugen har vært med på å reagere, må Trondheim – og ikke minst NTNU og SINTEF – kjenne sin besøkelsestid. Dere gjør inntrykk på politikere som landets sterkeste realfaglige merkevare. Nå må dere rydde opp i denne fagfordervelsen.

Hvor får de selvtilliten fra i Utdanningsdirektoratet, spør jeg meg selv. Da professor i matematikk ved Universitetet i Oslo, Tom Lindstrøm, satt i Dagsnytt 18 før jul og forsvarte en tradisjonell og matematisk orientert eksamensform, møtte han en representant fra Utdanningsdirektoratet som jeg søkte meg frem til at har mastergrad i statsvitenskap.

Les også

Eksamen i matematikk for vgs våren 2021 - Reddes Utdanningsdirektoratet (UDIR) av gongongen?

Tom Lindstrøm er på sin side prisbelønnet og populær lærebokforfatter og foreleser, ikke minst kjent fra begynnerkursene i en- og flervariabel analyse i første studieår på mat-nat-fakultet i Oslo. Med andre ord: De kursene som overtar og bygger videre på skolematematikken. Han vet hvor skoen trykker, hvilke kunnskaper fra videregående som er viktige og hvilke som av og til savnes. Han underviser ved et fakultet som er langt fremme i bruk av programmering og modellering i realfagene, så han kan vanskelig avvises som en IKT-vegrer, en velkjent hersketeknikk.

Menneskene i direktoratet må ha en enorm selvtillit, dersom de fremdeles – etter advarsler fra alle relevante fagmiljø – står på sitt. Hvilke lekfolk ville insistert på en ny behandlingsform for kreft som samtlige kreftleger i landet advarte mot?

Eller enda mer relevant: Ville vi stilt oss slik at helsevesenet var underlagt et direktorat hvor folk, uten medisinsk spisskompetanse, i eget hode visste bedre enn fagfolkene hva som er best på sykehusene? Vil NTNU og SINTEF finne seg i noe lignende?

Denne saken bør åpne for en videre og generell debatt om Utdanningsdirektoratets makt og kompetanse i de enkelte skolefag.

Alle som har puslet med ren matematikk – som skolematematikken i stor grad er, og skal være – vet at man ikke kommer noen vei med tastatur og dataprogrammer, annet enn som hjelpemidler i anvendte tilfeller. Og det siste er viktig, men da må det teoretiske grunnlaget først være på plass. Det er der selve matematikken foregår.

Det jeg liker å kalle «frihånds-tenkning» – at man tenker og resonnerer mens man tegner diagrammer, piler og andre logiske måter å anskueliggjøre veien frem mot en løsning – er det naturlige valget. Det er like naturlig som å føre penselen for hånd hvis man maler bilder. Eller spille piano uten polvotter om man er pianist.

Har de muligens kloke hodene i Utdanningsdirektoratet aldri kjent denne gleden?

Det er gjennom slik «frihåndstenkning» matematikk plutselig demrer i hodet og det kompliserte blir klart og enkelt. Og klarere og enklere må flere og flere ting bli etter hvert som man bygger lag på lag med ny matematisk innsikt. For mange er ikke skolen endestasjonen. Men for de som ikke skal studere matematikk videre, er det desto viktigere at endestasjonen gjør jobben sin.

Det var slike aktiviteter som for alvor gjorde at jeg tok fatt på et universitetsstudium i matematikk etter videregående. En digital arbeidsmåte ville ødelagt læringsgleden, garantert.

Men det er også gjennom mengdetrening på slike oppgaver at man får drillet inn algebra, regne- og faktoriseringsregler og får trenet hjernen opp til å tenke matematisk.

Det er ikke noe som kun er til glede for 5-er og 6-er elevene som skal bli matematikere, fysikere, sivilingeniører og så videre – og som selvsagt trenger dette for å lære langt mer avansert matematikk enn skolematematikken siden. Også de middels flinke eller svake elevene, som skal over i helt andre yrker, vil bli bedre med slik mengdetrening enn uten.

Noen skal bli samfunnsvitere, jurister, jobbe i offentlig forvaltning eller med journalistikk – og bør kunne lese statistikker og forstå samfunnsøkonomiske størrelser. Sykepleiere skal dosere riktig mengde medisin. Andre tar yrkesfag og vil få bruk for matematikk i de yrkene. Elektrikere må kunne trigonometri.

Men de flinkeste skal kanskje til NTNU. Og til de som innvender at 2021 er 2021 og ikke 1921 og at datamaskinen er kommet for å bli: De som studerer på Gløshaugen, lærer programmering. Men for å skrive et program som løser for eksempel en differensialligning, må man forstå hva en differensialligning er. Man må forstå og tolke resultatet og feilmarginer. Dessuten må man bygge opp programkoden logisk – og ren matematikk er det skolefaget som i størst mulig grad øver elevene i logikk.

Det nye forslaget åpner også for at elever kan bruke symbolregnende programvare som løser ligninger og viser alle mellomregninger. En elev som ikke behersker algebra, men kan betjene et tastatur, vil dermed få samme resultat og samme karakter som en elev som har lært seg stoffet.

Vil elevene oppleve det som rettferdig? Vil det stimulere elever til å jobbe med den harde, men lærerike matematikken? Vil høyere utdanning ønske et opptak hvor de ikke vet hvilken kunnskap som gjemmer seg bak karakterene?

Å tillate alle hjelpemidler må nødvendigvis kombineres med å gjøre oppgavene mer arbeidskrevende og omfattende. Er det til det beste for de svakeste elevene med matteangst?

I nok et skoleår som har vært krevende nok for lærerne, er dette hodeløse forslaget på vei til å bli tredd nedover hodet på lærerne, før de helt vet hvordan eksamen skal bli. Den vil selvsagt bli førende for undervisningen – og av samme grunn vil en ødeleggende eksamensform også gå utover læringen.

Arbeiderpartiets skolepolitiske talsperson, Torstein Tvedt Solberg, har stilt et vettugt og godt spørsmål til kunnskapsminister Guri Melby (V). Jeg håper hun svarer godt for seg og enda viktigere: at hun løser denne floken til det beste for skolematematikken. Det ville kledd det gamle lærer- og kunnskapspartiet Venstre – selv om det er et dolkestøt til abstrakte skrivebordsteorier, som moderne Venstre kanskje ikke er helt fremmed for.

Og som sagt: Både NTNU og SINTEF er merkevarer som er avhengige av at skoleverket gjør jobben sin med å forsyne dem med studenter som kan det de har karakterer til. Hvis Utdanningsdirektoratet fortsetter sin merkelige arroganse og ignoranse, bør dere komme sterkere på banen og sette skapet på plass.

Kommentarer til denne saken