Tidligere denne uken lanserte FNs Klimapanel den andre delrapporten. Denne rapporten er en del av hovedrapporten til FNs Klimapanel som ble ferdigstilt sommeren 2021. Delrapporten ser nærmere på effekten av klimaendringene, hvordan vi kan tilpasse oss de irreversible konsekvensene som vil inntreffe, og redegjør for hvordan sårbarheten for klimaendringene varierer sterkt fra region til region.

Det som fremgår av rapporten er ikke særlig lystbetont, men maner til målrettet kollektiv samhandling mellom verdens stater om å kutte drastisk i utslippene av drivhusgasser. For å innlede innlegget med Klimapanelets konklusjon: De kumulative vitenskapelige bevisene er utvetydige. Konsekvensene av klimaendringene er en trussel mot menneskers velvære og planetarisk helse. Enhver forsinkelse i global samhandling for tilpasning og avbøtende tiltak bidrar til at verdenssamfunnet går glipp av et mulighetsvindu for å sikre en levedyktig og bærekraftig fremtid for alle.

Rapporten byr ikke på revolusjonerende ny informasjon, men stadfester og konstaterer det som allerede er fremstilt av tidligere rapporter. Vi vet at konsekvensene av klimaendringene blir stadig mer alvorlige og destruktive. Bakgrunnen for en slik påstand er basert på de funn som FNs Klimapanel har gjort i løpet av de siste årene, og som naturlignok fremkommer av rapporten. I denne delrapporten vises det til av klimaendringer vil i økende grad legge press på matproduksjon og den øvrige tilgangen til mat, spesielt i sårbare regioner. Økning i frekvens, intensitet og alvorlighetsgrad av tørke, flom, hetebølger, samt eskalerende havnivåstigning, vil øke risikoen for manglende tilgang til mat og vann. Bekymringen blir ikke mindre når rapporten viser til at 3.5 milliarder mennesker, et antall mennesker som utgjør noe i underkant av halvparten av verdens befolkning, lever i kontekster som er særs sårbare for klimaendringene.

Allerede er det mange som lider av sult og manglende tilgang til rent drikkevann. Tall fra Food and Agriculture Organization of the United Nations (FAO) viser til at omkring 770 millioner mennesker opplevde vedvarende sult i løpet av 2020. Videre har Verdens Helseorganisasjon (WHO) dokumentert at omkring to milliarder mennesker ikke har tilgang på rent drikkevann. Til sammenligning bor det ca. 750 millioner mennesker i Europa.

Antallet mennesker som mangler tilstrekkelig med mat og tilgang til rent vann er å anse som ekstremt.

Noe av det mest interessante som denne delrapporten presenterer, er hvordan konsekvensene av klimaendringene vil påvirke menneskers psykiske helse. Rapporten viser til at psykiske helseutfordringer, inkludert angst og stress, forventes å øke under ytterligere global oppvarming i alle regionene som er vurdert. Spesielt gjelder dette barn, ungdom, eldre og mennesker med underliggende helseutfordringer. Jeg synes dette appellerer til logikken.

Å leve med en overhengende fare for at din eiendom eller hele ditt livsgrunnlag sannsynligvis vil bli ødelagt grunnet ekstremvær som vil inntreffe i ditt område i årene som kommer, må være ekstremt belastende og tyngende.

For å tilpasse oss de klimatiske forholdene som vil inntreffe i årene som kommer, er vi nødt til å endre hvordan klimafinansieringen fordeler seg på. Rapporten viser til at mesteparten av globalt sporet klimafinansiering var målrettet mot demping og skadebegrensning av pågående ekstremvær, mens en liten andel var øremerket for tilpasning. Dette viser til en særdeles lite effektiv måte å fordele penger på.

Når vi kaster penger inn i å begrense skadene av pågående ekstremvær, så er det på mange måter den kortsiktige tankegangen og de minst formålstjenlige løsningene som får prioritet. Vi må heller la de langsiktige tilpasningene få større oppmerksomhet og gjennomslagskraft.