Helse Midt-Norge er godt i gang med gigantprosjektet Helseplattformen, som skal sikre innbyggerne i Trøndelag og Møre og Romsdal én pasientjournal, og som skal sikre sømløs overføring av helsedata mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenestene. Helseplattformen er ett av tre pilotprosjekter i forbindelse med regjeringens stortingsmelding «Én innbygger – én journal» fra 2012/2013. Prosjektet er et stort spleiselag mellom staten, som eier av Helse Midt-Norge og sykehusene, og kommunene i regionen. I tillegg har de øvrige regionale helseforetakene et felles prosjekt, mens øvrige kommuner er samlet i prosjektet om en felles kommunal journal – Akson.

Det at det foregår tre parallelle gigantprosjekter, som riktignok har samme mål, utgjør en betydelig risiko for at vi erstatter en rekke gamle systemer med tre nye, som gjør vi får journalsystemer som fortsatt ikke snakker sammen. Befolkningen er ikke bosatt i samme region gjennom hele livet, og hele hensikten med én journal må jo være at denne følger med oss, uavhengig av hvor vi bor. Slik de tre IKT-prosjektene nå er i ferd med å rigges, og hvor Helseplattformen – til tross for minimum et halvt års utsettelse – er det som virker å være nærmest å rulles ut, risikerer vi et enormt offentlig pengesluk, som ikke tjener sin hensikt.

Slike IKT-prosjekter binder opp enorme ressurser. I Helse Midt-Norge er de beste spesialistene bundet opp mot prosjektet for å sikre et best mulig system. Det går på bekostning av sykehusenes kapasitet og kvalitet. Dersom journalsystemet blir iverksatt våren 2022, som nå er stipulert, vil det samtidig binde opp enorme ressurser i opplæring av personell ved både sykehusene og i den kommunale helsetjenesten. Dermed vil kapasitet og kvalitet reduseres i ytterligere mange måneder.

Store offentlige IKT-prosjekter utløser så enorme kostnader, og tar så lang tid å gjennomføre, at systemene gjerne er utdaterte før de kommer ordentlig i gang. Det er derfor betimelig å stille seg spørsmålet hvorvidt man faktisk får det man betaler for. Men når man først skal lage én journal for hver innbygger, burde man i det minste sørget for at man ikke ender opp med tre forskjellige, utviklet av tre ulike leverandører – og som kanskje ikke snakker sammen. Det vil være en gigantisk politisk skandale.