Ny teknologi kan redusere omfanget av råteskader, gi et mer lønnsomt og bærekraftig skogbruk i Trøndelag og samtidig bidra til at Norge oppfyller sine klimamål.

Du har sikkert sett dem, kjukene. Kjuker er vedboende sopp som ofte viser seg som små, fargerike hyller på trestammen. Disse «utvekstene» er kjukenes fruktlegemer, tilsvarende eplene på epletrærne. Kjukenes fruktlegemer kan daglig danne millioner av ørsmå sporer som spres i luften. Når en soppspore faller på et egnet sted, for eksempel på et sår på trestammen, spirer sporen og danner sopptråder med en diameter under en hundredels millimeter. Sopptrådene vokser gjennom veden og forårsaker råte ved å livnære seg på cellulosen og hemicellulosen, karbohydrater som danner reisverket og som utgjør opptil 70 prosent av veden.

Én kubikkmeter tørr granved veier cirka 400 kilo. Det betyr at nesten 300 kilo av veden består av karbohydrater. Et eldorado for alle planteetere, eller hva? Nei, ikke helt. Dette karbohydratet er nemlig ikke like lett tilgjengelig som sukkeret i sukkerskålen. Den som vil livnære seg av ved må være i stand til først å bryte ned lignin, et næringsfattig stoff som fungerer som et slags lim for cellulosefibrene. Og det er her kjukene kommer på banen – de er én av ytterst få organismer vi kjenner til som har evnen til å bryte ned lignin.

I naturskog er kjuker som regel forbundet med gamle døende eller falne trær, og kjukene spiller en viktig rolle i resirkuleringen av næringsstoffer. Enkelte kjukearter har imidlertid tilpasset seg produksjonsskogen, altså der det drives aktivt skogbruk, og i hogstmoden granskog er i gjennomsnitt hvert femte tre infisert av en sopp som heter rotkjuke. Årsaken til at det er så mye råte i produksjonsskog er at hogsten blir gjennomført i sommerhalvåret, samt i milde og snøfrie høst- og vinterperioder, akkurat på den tiden det er mange rotkjukesporer i luften. Etter at rotkjukens sporer har spirt på en fersk stubbeoverflate, sprer sopptrådene seg via røttene og opp stammen til nærliggende trær.

Rotkjukeråte kan spre seg over ti meter oppover i trestammen uten at treet dør. Treet kan holde seg i live og se helt bra ut i årevis nettopp fordi soppen holder seg innerst i stammen og trives dårlig i det vanntransporterende vedlaget som ligger ytterst.

En råtestokk kan imidlertid ikke brukes til byggematerialer, noe som påfører det norske skogbruket store økonomiske tap. Råte påvirker dessuten skogbrukets karbonfotavtrykk: Skogens vekst reduseres, råtnende ved frigjør CO2 til atmosfæren, og vi får mindre tømmer som kan erstatte stål og betong i varige bygningskonstruksjoner.

Derfor har NIBIO, på oppdrag av regjeringen, vurdert potensialet til råtebekjempelse for å øke opptaket og redusere utslippene av klimagasser i skogbrukssektoren.

Våre beregninger viser at råtebekjempelse lønner seg. Etter 90 år kan CO2-bindingen i skogen øke med opptil 20 prosent sammenlignet med en skog der råten ikke blir bekjempet.

Det er skyhøye forventninger til skogen – skogen skal hjelpe oss å gå fra oljeøkonomi til bioøkonomi, binde karbondioksid for å redde verden og sikre biologisk mangfold. For å innfri alt dette, kan vi ikke fortsette som før. Selv små reduksjoner i råtemengde vil kunne bidra og gi et mer bærekraftig skogbruk. Det er nettopp dette, hvordan hindre trær i å bli infisert av råtesopp, forskere ved NIBIO og NMBU har tenkt å gjøre noe med – i samarbeid med skognæringen og andre private aktører, blant annet i Trøndelag.

Precision er navnet på et nytt tverrfaglig forskningsprosjekt, finansiert av Forskningsrådet, som tar mål av seg å redusere skogsråte ved hjelp av ny teknologi, gjennom det som kalles presisjonsskogbruk. Presisjonsskogbruk betyr å ta i bruk ny kunnskap og teknologi, sette denne informasjonen i system og omsette den i praktisk handling lokalt. Målet er økt verdiskaping, mindre avfall, samt å forbedre skogbrukets samlede miljøpåvirkning ved å tilby løsninger som tar hensyn til lokale forhold.

Et eksempel på presisjonsskogbruk er å samle inn og analysere de enorme datamengdene som hogstmaskinene genererer hver dag, og kombinere dette med kunnskapen vi har om skogskjøtsel, skoghelse, skogkartlegging, teknikk og økonomi. En enkelt hogstmaskin samler hvert år inn data fra opptil 100.000 trær, blant annet om treets plassering i skogen, størrelse, råtestatus og om tømmeret kan ende opp som planker, papirmasse eller bioenergi.

Informasjon fra hogstmaskinene kombineres med sensordata samlet inn på forhånd fra satellitt og fly. Ved hjelp av maskinlæring og andre avanserte analyseteknikker kombineres disse store mengdene med nøyaktig stedfestede data og tilpasses den lokale skogforvaltningen. Smart planting, som tar hensyn til hvor råten har etablert seg i skogen, samt økt bruk av stubbebehandling, reduserer sjansen for at våre nye fremtidstrær blir infisert av råtesopp.

Vi er flinke til å ta i bruk ny teknologi i Norge, og når det gjelder planer om å ta i bruk digitalisering i skogbruk er vi helt på hugget. Skog legger grunnlaget for flere tusen arbeidsplasser i Trøndelag. En sunn produksjonsskog med lite råte er viktig, ikke bare for skognæringen men også for befolkningen i hele fylket.