Nyliberalismen skal ikke få mer glidemiddel inn i arbeidslivet vårt

Kari Kristensen

Kari Kristensen Foto:

Av

Et anstendig arbeidsliv krever en stillingsprosent, framfor fakturering med MVA og betaling i MDMA.

DEL

Meninger«Åja, du er redaktøren? Sorry. Jeg trodde vi hadde pult».

Sånn starta samtalen mellom meg, fersk lokalredaktør i Natt&Dag, og en innflytelsesrik mann tilknyttet avisa på en kaffebar i Oslo i 2011. Jeg følte meg dum, og lurte på om det var normalt at menn snakka på den måten. Samtidig ble jeg fornærma over at en så lite tiltrekkende mann kunne insinuere at vi hadde hatt sex - han var mye eldre enn meg også.

«Du kan få være blomsterpike» sa en annen i den nasjonale redaksjonen under en prisutdeling samme år. Det var ikke viktig hva jeg hadde gjort av iherdig arbeid, eller at jeg hadde skrevet noe lurt, det var heller ikke viktig hva de kvinnelige skribentene i Oslo-redaksjonen mente.

Kvinnelige bidragsytere skulle være gledespiker som ga blomster og ble med på «vågale» bilder på trykk i avisa senere.

Jeg følte meg ille til mote (i ordenes rette forstand) denne kvelden også, der jeg satt altfor godt påkledd, kjedelig av utseende og med en Fjällräven-anorakk som bare lyste «Generasjon Alvor med humaniora-fag». Jeg kunne like gjerne tatt på meg speideruniform.

Jeg sa opp jobben min i 2012 etter tre år. Matt og utbrent fordi jobbkontrakten aldri kom på plass, og den lovte lønnsøkninga heller ikke ble noe av. Samme år ble jeg huka inn i trappa på en prisutdeling av mannen jeg hadde møtt på den kaffebaren et par år før.

«Takk for tre år og tro tjeneste, her har du lønn for strevet». Så hånlo han, og ga meg en liten lapp der det sto «1 gratis øl». Jeg kjente at jeg var ferdig med det liberale og «politisk ukorrekte» miljøet for godt. Tre år uten anstendig lønn var nok. Tre år der alt jeg hadde lært av godt innhold, gode verdier og språk skulle viskes ut til fordel for unødvendige synonymer, minst mulig innhold, og lag på lag med ironi.

Seks år senere starter rettssaken mot en av de tidligere redaktørene i samme avis, og fortsatt en viktig profil i samme miljø. 14 kvinner, hvorpå én mindreårig, har anmeldt mannen for voldtekt. Han er tiltalt for ni av dem.

Ting begynner å gå opp for meg: Allerede i 2010 gikk det rykter om mannen. Partydop og nachspiel hvor de fleste mennene var over 40 - kvinnene rundt 20 år. Noen også enda yngre. Det kom stadig nye unge kvinnelige skribenter inn i redaksjonene til flere av tidsskriftene som poppet opp i Oslos kulturmiljø. Noen gikk fortsatt på videregående skole, men det var visst helt normalt å bli dratt inn på nachspiel hjemme hos 40-årige kulturmenn.

Normalt i Oslo, tenkte jeg. Natt&Dag-miljøet i Trondheim var rene speiderleiren i forhold, og det inntrykket var det Oslomiljøet også satt med om oss. Vi var liksom litt for politisk korrekte og kjedelige her oppe.

I lang tid har jeg kjent litt på skammen de som denne våren har vitnet i retten også sikkert må ha følt. Jeg har tenkt at folk må tro at jeg har måttet gjennomgå både neddoping og voldtekt for å bli redaktør. Men jeg kan faktisk ikke vite hvordan disse kvinnene har hatt det, hvor flere nå har fått diagnosen post-traumatisk stress etter hendelsene. Dyktige var de også, og de skulle bare visst at de kunne kommet langt opp og fram uten å måtte holde kjeft om slike hendelser. Om vi bare hadde hatt et organisert arbeidsliv.

Det kokte i meg på slutten. Fordi det aldri ble noe av kontraktene som ble lovet, og til slutt skjønte jeg at dette rett og slett var utnyttelse. Jeg jobba fulltid i en annen jobb utenom min redaktørstilling og de andre frilansskribentene fikk lommepenger. Dette var ikke noe å leve av, det var «se og bli sett», mens eierne kunne ta ut profitt. For noen har tjent godt, mens andre har fått lommepenger.

Jeg flytta til Oslo i 2013, og en av mine eks-kolleger som nå hadde fått jobb hos en større medieaktør, møtte meg til lunsj for å friste meg med noe som likna et jobbtilbud. Da jeg dro fra lunsjen, og sa at jeg helst ønsket å jobbe med noe litt mer «traurig», (traurig = SV) tok han armen min, kyssa meg på kinnet og sa «Husk at det er jeg som skaffer jobbene i Oslo».

«Nyliberalismens glidemiddel», kalte Generasjon Alvors-mann og nåværende Manifest-leder Magnus Engen Marsdal den «politisk ukorrekte» (u) kulturen som eksisterte rundt Natt&Dag-miljøet i 2002, og som har fått skylle videre inn i lokalene til andre større mediehus.

Lite visste han sikkert da om rettssaken som skulle komme 17 år senere, men han traff likevel blink med tittelen.

I det miljøet Marsdal kritiserte var anstendig oppførsel «elitistisk», mens å trå over alle moralske grenser var Den Nye Vinen. Det var som om sosialdemokratiet hadde kjedet en øvre middelklasse-guttegjeng i Oslo i hjel, og at nå måtte rasshølene få litt hevn for den «tunge duringen av grått sosialdemokratisk helvete», som om de hadde hatt studiesirkel i Mathias Faldbakken-romaner og bestemte seg for å sette alt som sto i Macht & Rebel ut i live.

Tingretten har funnet den såkalte «kulturprofilen» skyldig i voldtektsanklagene. Han har varslet en anke til lagmannsretten. Han skal ikke straffes på noe annet vis enn gjennom rettsstaten. Samtidig er det mye annet som skurrer.

Det tok lang tid mellom ryktene begynte å svirre, før de andre profilerte kulturmennene snudde ryggen til han. Hvor er stemmene deres oppi alt dette? Hvorfor tok de ikke med et oppgjør med denne oppførselen? Fordi det var normalt? Kan de samme stemmene i 2020 si at dette er normalt? Kan de ta dette oppgjøret nå? Jeg håper de gjør det - for deres ikke-eksisterende stemmer rundt dette er forbilledlig skummelt.

Jeg har ingen opplevelser selv med elleville fester og nachspiel med eldre menn - jeg gikk tilbake til den sosialdemokratiske bobla og organiserte meg etter å ha kjent på smerten av en uteblivende velferdsstat, fordi jeg hadde et ufrivillig enkeltforetak som redaktør.

Jeg ble smertelig klar over at en usikker arbeidssituasjon gjør at man er mer utsatt enn andre i utgangspunktet. Prisen for å si ifra kan være høy hvis du risikerer å miste både inntekt og nettverk. Et anstendig arbeidsliv krever en skikkelig arbeidskontrakt og en tillitsvalgt som sørger for at det blir lettere å si fra. Et anstendig arbeidsliv krever en stillingsprosent, framfor fakturering med MVA og betaling i MDMA.

Nå er det heller ikke slik at alle menn i dette miljøet var og er drittsekker - snarere tvert om. Det som er viktig er å påpeke de bakenforliggende årsakene til at slik ukultur, som gjør at noen kan tråkke over moralske grenser, kan oppstå.

Organisering og tillitsvalgte var fremmedord i Natt&Dags ordbok. Og dette gjelder ikke bare Natt&Dag. For å komme videre med hensikten med #metoo, må vi jobbe for god skolering og organisering av arbeidsliv - kultur og medier er faktisk arbeidsliv (Shock! Horror!). Nyliberalismen skal ikke få mer glidemiddel inn i arbeidslivet vårt.

Denne kronikken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet, og er publisert med tillatelse -red.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags