I media i og ellers i samfunnet er det ofte de negative historiene som kommer fram - ikke de glade som ender godt. Dette gjelder enten det dreier seg om helse, skole, økonomi eller andre samfunnsområder. Det er ofte nødvendig å fokusere på det som ikke er bra, for å stadig forbedre seg, og for å bygge et bedre samfunn, men det kan også gi et skeivt bilde av helheten, og kan fremstille ting som ensidig dårlige eller negative.

Det fokuseres mye på sykepleiernes og andre helsearbeideres lønns- og arbeidsforhold i disse dager, og det er helt på sin plass. Det er stor mangel på sykepleiere, bioingeniører og andre helsearbeidere, noe som har vært en varslet krise, siden lenge før undertegnede ble sykepleier, dvs. minst 20-30 år. For de fleste andre yrkesgrupper der det er ønske om økt rekruttering er økt lønn et selvfølgelig virkemiddel. Dette er i alt for liten grad brukt i sykepleiernes og andre helsearbeideres tilfelle.

I Norge i dag er det nesten ikke arbeidsledighet. Dvs. at unge mennesker i stor grad kan velge fritt når de bestemmer seg for utdanning, og ikke nødvendigvis trenger å fokusere på hvor det er lett å få jobb. Hvis samfunnet ønsker flere sykepleiere må lønna opp; det er helt klart!

Men vi må også, som sykepleiere, selv framsnakke det fantastiske yrket vårt, ikke bare gi elendighetsbeskrivelser av det. Hvis vi bare fokuserer på hvor hardt og fælt det er å jobbe som sykepleier, hvorfor skal noen velge det, når man kan velge så mye annet, som i tillegg er bedre betalt?

Jeg er klar over at jeg ikke er blant de sykepleierne som har hatt det tyngst gjennom pandemien, men ønsker likevel å komme med mine tanker:

Jeg har ikke angret på yrkesvalget mitt en eneste dag, etter at jeg som 27-åring la planene om en helt annen karriere på hylla, og søkte på sykepleierutdanningen på Gjøvik.

I dag, 25 år etter, har jeg verdens mest spennende og interessante jobb på kreftpoliklinikken ved Sykehuset Namsos. Som kreftsykepleier møter jeg mennesker i tøffe situasjoner, fantastisk flotte, vanlige og uvanlige folk, som finner frem nødvendige ressurser for å takle de utfordringer som livet faktisk kan gi. Som kreftsykepleier får jeg være med på de aller nyeste fremskrittene i medisinen, selv om jeg jobber på et forholdsvis lite lokalsykehus.

Jeg får bruke meg selv på nesten alle mulige måter, både faglig, praktisk, intellektuelt og mellommenneskelig. Sykepleiere som jobber i andre fagfelt opplever det samme eller mye av det samme som meg. Det er fantastisk mye interessant, spennende, nytt, utrolig, krevende og morsomt (ja faktisk!) som skjer i en sykepleierhverdag!

I tillegg er det utrolig variert, det er lite rutinepreget, og man kan velge mellom svært forskjellige områder å utøve faget i: helsesykepleier, jordmor, geriatri, sykepleier i institusjon eller hjemmesykepleie, sykepleier i sengeavdeling eller poliklinikk på sykehus, operasjon, anestesi, intensiv, psykiatri, sår, barnesykepleie, lunge, kreftsykepleie, og mange flere.

Hvis samfunnet vårt skal fungere, må vi ha tilstrekkelig med sykepleiere og andre helsearbeidere. Det har vi faktisk ikke i dag, og det er en av de største truslene mot velferdssamfunnet for fremtiden. Hvis vi skal beholde og rekruttere tilstrekkelig, må lønna opp og arbeidsforholdene være gode, det er helt klart. Men til deg som tenker på hva du vil drive med i resten av livet: Hvis du trives med å jobbe med folk og ønsker å gjøre en forskjell for mennesker som trenger det, er sykepleieryrket fantastisk, og jeg anbefaler det av hele mitt hjerte!

Innlegget er lest av og støttes av mine gode kreftsykepleier-kolleger ved Kreft poliklinikk.