Gå til sidens hovedinnhold

Ofrer fellesskapet på ideologiens alter 

Det gjøres ikke en gang et forsøk på å begrunne forslaget i noe som gagner oss som fellesskap. 

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi har lagt godviljen til og virkelig prøvd, men klarer likevel ikke å forstå hvorfor Venstre, til tross for advarsler fra nær sagt alle kanter, insisterer på å innføre karakterbasert opptak til videregående skoler. Det mangler heller ikke på erfaringer å lære av. Venstre, og de andre partiene på høyresiden, synes å være særs lite lydhøre.

En viktig intensjon med norsk skole er å redusere sosiale forskjeller. Når forskjellene øker i skolen, øker de også i samfunnet som helhet. Forskning tyder på at forskjellene i skolen har økt de siste årene. Den er i økende grad tilpasset elever med høyt utdannede foreldre. Karakterbasert skolevalg i videregående skole vil høyst sannsynlig forsterke forskjellene ytterligere. Erfaringene fra både Sverige og Oslo tyder på at så vil skje.

Les også

Nå skal eleven settes foran systemer

Politikere på høyresiden snakker gjerne om kunnskapssamfunnet. Da er det naturlig å forvente at de lytter til hva forskningen sier. Men så synes ikke å være tilfelle. Sivert Bjørnstad (Frp) avviser blankt kunnskapen på feltet med at «skoleforskningen kommer opp med så mye forskjellig» (Adresseavisen 24. november). Samme Bjørnstad peker på at det er viktig at elvene har et «insentiv til å jobbe på og oppnå bedre karakterer». At elevene jobber hardere og får bedre karakterer gir hverken flere skoleplasser på attraktive skoler eller linjer, men kampen om plassene blir tøffere. Et slikt samfunn kan noe mer presist omtales som konkurransesamfunnet.

Konkurransesamfunnet er sykdomsgenererende. Resultat fra Ungdata viser at selvrapporterte psykiske helseplager øker, og at økningen har vært størst blant jenter og blant de med middels eller gode karakterer. Det er altså lite som tyder på at karakterbasert opptakssystem vil gi de svakeste elevene et insentiv til «å skjerpe seg», slik Bjørnstad ser for seg. De vil uansett bli de som ender opp med restplassene – kanskje i en helt annen kommune enn de bor.

Les også

Sekstenåringer fra Trondheim bør få slippe å konkurrere med hele Trøndelag om en skoleplass

Det er 30 år siden svenskene liberaliserte skolesystemet og innførte såkalt fritt skolevalg - også i grunnskolen. I tillegg fikk de en storstilt privatisering og det normale er nå at halvparten av svenske barn og unge går i en privat drevet skole. Skole og utdanning har blitt et marked hvor skolene konkurrerer seg imellom om elevene. De flinkeste er de mest attraktive, slik det også er i Oslo-skolen. Integreringsmessig fører markedsmekanismer i skolerekruttering også til store utfordringer. Elever med innvandrerbakgrunn ender opp på de samme skolene. Slike segregeringsprosesser gir i neste omgang utslag i resultatene skolene mellom. Dermed er den negative spiralen i gang.

For Sveriges vedkommende synes det nå ikke å være noen vei tilbake – de har brutt ned det skolesystemet vi fortsatt har, og selv politikere fra Moderaterna (Høyres søsterparti) etterlyser større grad av statlig styring av skolen. Også OECD er kritiske til den sterke markedsstyringen av svensk skole. Det må være mulig for norske politikere å merke seg så tydelige råd.

Les også

Regjeringas siste krampetrekninger

Å ha et mål om en skole som utjevner sosiale forskjeller er en del av et større demokratisk prosjekt. Skolen er en av samfunnets viktigste institusjoner og er ikke bare til for at hvert enkelt skal tilegne seg kunnskaper og ferdigheter. Den skal også bidra til å forme oss som personer. Den skal utdanne neste generasjon samfunnsborgere med det formål å bringe demokratiet og dets verdigrunnlag videre. Skolen har et større mandat fra samfunnet. I dette ligger det at samfunnets ambisjon med skolen er å gi alle de samme muligheter til sosial mobilitet. Den norske skolestrukturen – med gratis enhetsskole for alle – er formet i pakt med den norske samfunnsmodellen. En ren karakterbasert inntaksmodell i videregående vil bryte med den etablerte samfunnskontrakten.

Skolen virker også innenfor et lokalsamfunn, og ideelt sett i samvirke med lokalsamfunnet, dets kultur og næringsliv. Fagtilbudet på de videregående skolene preges i noen grad av hvor skolen ligger, og med dagens inntakssystem vil det være fullt mulig å søke seg inn på skoler utenfor eget bosted om man ønsker en å gå på en linje som ikke tilbys på egen nærskole. Innføres karakterbasert opptak, vil det bli de svakeste elevene som må pendle. Hvis tre prosent av elevene fra kommuner utenfor Trondheim søker seg til, og kommer inn på en Trondheimsskole, vil det medføre at 300 16-åringer i Trondheim mangler skoleplass i egen kommune. Da må de pendle, eller en må bygge ut kapasiteten i Trondheim. Det første er en ulykke for de fleste som rammes, det siste kalles sentralisering.

Les også

Regjeringens plan om å overprøve flertallet i Trøndelag er alvorlig

Etter at forslaget om tvungent fritt skolevalg var ute på høring for en tid tilbake, er det vanskelig å finne noen som støttet forslaget. Selv NHO er skeptiske. Kunnskapsminister Guri Melby (V) begrunner forslaget med at «Regjeringen ønsker at elever skal ha større mulighet til å velge hvilken videregående skole de skal begynne på enn det mange har i dag». Det gjøres ikke en gang et forsøk på å begrunne forslaget i noe som gagner oss som fellesskap.

Begrunnelsen for forslaget er altså at valgfrihet er et gode i seg selv. For elevene riktignok – ikke for fylkeskommunen. Og i tillegg, kun for en liten gruppe av elevene, de flinkeste, de av oss som har en tendens til å greie seg rimelig godt uansett. Resultatet vil bli tvangsinnført frihet av rent ideologiske grunner, uten (om)tanke for fellesskapets beste.

De som en gang identifiserte seg med det gamle skole-Venstre vil trolig revurdere sin politiske tilknytning.

Les også

Behold nærskoleprinsippet!

Kommentarer til denne saken