Gå til sidens hovedinnhold

Og der er jeg så sint at jeg koker! Vindturbiner, dobbelt så høye som Domkirka, inklusive spiret, 180 meter.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når du tilhører den aldersgruppa som kalles en bølge og den samfunnsgruppa som er oppvokst på ett rom og kjøkken, så har du en negativ ryggmargsrefleks på alt som minner om høyrepolitikk. Uansett om Lånekassa i si tid - og min egen kunnskapshunger - muliggjorde noe som enkelte kaller «klassereise.» Den reisa, for meg, ga meg konkret kunnskap oppå mine tidligere følelser. Ga meg oversikt, helhetsbilder. Men for å ikke bli sementert i en-gang-for-alle-meninger, så orienterer jeg meg og diskuterer med andre enn bare mitt eget «ekkokammer».

Og de ulike partiprogrammene har jo noe de fleste kan nikke seg enig i. Men skreller en av flørten, så viser de seineste åtte årene en knallhard høyrepolitikk. Og hva har den ført til?

Forskjells-Norge har økt. Rik er blitt rikere, fattigere har blitt fattigere. En påstand som både er statistisk bevist, og som de uprivilegerte (det vil si «vanlige» folk) føler på kroppen. En villet maktoverføring fra arbeid til kapital.

Den norske grunnpilaren, Velferdsstaten er systematisk bygget ned. Lønnsomhetsprinsippet i knallhard bedriftsøkonomisk tankegang er overført til helse, skole, kultur, omsorg.

Oppstykking, privatisering av service og tjenester. Deltidsstillinger en masse som umuliggjør langtidsplanlegging. Prioritering av laveste anbud uansett dårligere kvalitet eller salg til utland.

Utarming av «periferien» ved nedleggelser, skeiv kvoteregulering, budsjett-tapere innafor ulik infrastruktur.

Et sykt økende, uproduktivt byråkrati. Mens de gruppene vi klappet for under de verste(?) koronatider, ble stor sett avspist med det, en klapp på skuldra. Vekst, øktforbruk, økt produksjon har blitt det hellige mantra. Bærekraft likens. Noen som spør planeten Jorda om dens bærekraft?

Og så denne flørten, nei vanviddet, med grønn energi!

Og der er jeg så sint at jeg koker! Vindturbiner, dobbelt så høye som Domkirka, inklusive spiret, 180 meter. Og breie, utskutte anleggsveier som skjærer seg inn og fram i landskap. Fugler som kappes i biter, lydfrekvenser som forplanter seg og gir helseproblemer, blinkende lys dag og natt på netthinna til folk som har dette rundt seg.

Og det er mange. Kysten er teppebomba med disse høye turbinene. Og innlandet likeså. Finnskogen, Jæren. Og ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter til å bevare og utvikle sin egen kultur, som Norge underskrev i 1990, den driter vi i. Gjelder alle andre, den.

En gedigen rasering av norsk natur i ly av det grønne skiftet. Profitten går til utenlandske selskap. Folk ble tatt på senga.

Sjøl bodde jeg på Fosen da planene sto på trykk i Adressa. Trøndelag fikk nytt kart, ny profil, en turbinskog var tegna inn. Ingen trodde dette noensinne kunne skje. Reaksjonen har kommet, men den har kommet for seint. Det som har skjedd med naturen vår langs heile kysten, er irreversibelt. Det må en ny istid til for å få tilbake naturen.

Så, beste Kim Småge, hvor skal du ta pengene fra? Hørt snakk om omfordeling, om beskatning av bruk av felles goder, om spørsmål om vi trenger denne uhemma veksten innafor energikrevende teknologi, om færre statlige byråkrater, om timeout i forbruksmønsteret?

Vi behøver ikke gå tilbake til steinalderen for å velge å spille på parti med ei framtid som helst skulle bli levelig i for alle!

Kommentarer til denne saken