Gå til sidens hovedinnhold

…og deretter følger fornektelsen?

Om avpolitiseringen av politisk massevold.

22. JULI

Denne teksten skal handle om hvordan og hvorfor mange av oss kan ha en tendens til å omskrive massevoldshendelser fra politiske handlinger til noe som springer ut fra enkeltmenneskers syke sjelsliv, eller på nærmest metafysisk vis fra naturen selv. Men først en liten omvei rundt hvordan 22. juli 2011 så ut for noen av de av oss som var heldige – som var ikke ble fratatt noen av våre nærmeste i regjeringskvartalet eller på Utøya og som i tillegg var langt unna hendelsene geografisk.

22. juli 2011 var jeg og noen venner i Edinburgh. Om ettermiddagen fikk venninnen min Ingrid en SMS fra broren sin som jobbet like ved tinghuset. Han skrev at det gikk bra med ham, at hele bygget han jobbet i hadde ristet og at han var på vei bort derfra. På spørsmålet «hva skjer?» svarte han: «De tror bombe, terror». Vi gikk inn på en pub, der viste ingen TV-skjermer fotball, men det som så ut som krigsscener fra Oslo. Det føltes absurd. Som nordmenn er vi ikke vant til at det er navnet på vår egen by eller vårt eget land som står der på tekstbåndet på BBC og CNN når det vises sånn scener og reporterne bruker den stemmen de bruker når det er breaking news av det voldsdramatiske slaget.

Akkurat da, der vi satt fire nordmenn i et annet land, og så på det som ble omtalt som et terrorangrep hjemme, føltes det veldig som et angrep på «oss alle», på Norge, på det norske demokratiet. Vi antok vel på et vis at det var snakk om en islamistisk terroristgruppe? Al Qaida, kanskje? Akkurat det husker jeg faktisk ikke. Da fokuset i nyhetssendingene og oppdateringene hjemmefra skiftet fra regjeringskvartalet til Utøya, ble det klart at dette var et angrep rettet spesifikt mot Arbeiderpartiet, og islamistisk terror framsto som mindre sannsynlig. Kunne det være nynazister som stod bak? Og så ble det jo etter hvert bekreftet at det ikke var verken islamister eller en nynazister, men fra en litt annen retning innenfor det ekstreme høyre at angrepet kom.

Anders Behring Breivik, i likhet med andre terrorister både før og etter 22. juli 2011, fortalte i det vide og det brede om hvorfor han drepte. Han redegjorde for hvorfor det var Arbeiderpartiet og AUF som var målet for angrepet hans. Tabloidavisene trykte store deler av det propagandamaterialet Breivik selv hadde produsert, inkludert bilder der han poserer i det som sikkert skulle være heroiske positurer.

En eller annen gang litt senere i løpet av den sommeren, gikk søstera mi og jeg over gamle bybro i Trondheim. Mens vi banet oss vei gjennom den vanlige turisttrengselen rakk vi å overhøre deler av en samtale mellom to personer, en mann og en kvinne i slutten av 50-årene: «AUF», sa han ene. Eller sa og sa, han spyttet ut ordet: «AUF! Dette var ikke noe angrep på Arbeiderpartiet, det er selvsagt tilfeldig at det ble dem. Hadde det vært Høyre eller FrP som satt ved makta, hadde det vært Unge Høyre eller FpU han [Anders Behring Breivik] hadde tatt».

Kvinnen han gikk sammen med mumlet et eller annet til svar. Vi ble faktisk ganske overrasket, nesten litt sjokkerte begge to, av det sinnet og forakten som lå bak måten denne mannen sa AUF på. En annen ting vi ikke er så vant med i Norge er at folk er veldig sinte i full offentlighet. Overraskende var også hvor glatt denne mannen evnet å overse alt det Breivik selv hadde sagt om angrepet. I dag er det nesten rart å tenke på hvor naive vi var. Vi trodde det var helt åpenbart for alle, uansett hvor de befant seg politisk, at når en terrorist angriper AUF, skyter og dreper så mange han klarer på Utøya (AUFs øy!) mens AUF har sommerleir der og skriver side opp og side ned i forkant om hvorfor akkurat Arbeiderpartiet er hovedfienden… ja, da er det snakk om et politisk angrep på Arbeiderpartiet og AUF – og på den multikulturalismen og kulturmarxismen partiet i henhold til Breiviks politiske ideologi representerer.

Jeg trodde, husker jeg, at mannen på bybroa kanskje ikke var helt tilregnelig (ironisk nok) selv om han så helt vanlig ut. Det var det at han hørtes ut som om han var rasende på AUF, noe som framsto som en merkelig reaksjon på at det samme AUF bare en uke eller to tidligere hadde vært offer for en massevoldshendelse uten sidestykke i norsk etterkrigstid. Søstera mi, som har bedre politisk oversikt enn det jeg hadde (jeg kan mer om den historiske nasjonalsosialismen enn om nyere politikk), sa at hun trodde det nok var flere som tenkte sånn. Det stemte jo.

Og da er vi framme ved det som egentlig er denne tekstens anliggende: fenomenet fornektelse av politisk vold. Nærmere bestemt fornektelsen av politisk massevold, som er betegnelsen som dekker vold som utføres for å oppnå et politisk mål, og som har et høyt antall offer. Fordi én av grunnene til at det ble vanskelig å glemme det denne trolig helt tilregnelige mannen på bybroa sa, er at jeg på den tiden skrev på en avhandling som blant annet handlet om folkemordfornektelse.

Folkemordfornektelse er noe mange forbinder med høyreekstrem holocaustfornektelse, men dette utgjør den minst vanlige formen for folkemordfornektelse. Dessuten er ren benektelse uvanlig, fornektelse er mye vanligere.

Folkemordfornektelse er faktisk så vanlig at det er inkludert som et punkt i den genocidale prosessen eller folkemordprosessen: Fornektelse følger etter punktet «utryddelse». Folkemord fornektes som regel ikke ved at gjerningspersonene nekter for å ha drept noen, det er vanligvis ikke selve volden som fornektes, men det at det skal være snakk om den formen for politisk vold som betegnes som folkemord.

For gjerningspersonene er ren benektelse en dårlig strategi. Det er ikke lett å skjule alle spor etter å ha drept et høyt antall mennesker; å nekte for å ha begått handlinger som beviselig er blitt begått er vanskelig. Derfor er det vanligere å fornekte i form av å omskrive, omdefinere hendelser og handlinger. Under et folkemord, der gjerningspersonene har drept alle eller nesten alle sivile i et område, sier de som regel ikke til FN eller utenlandsk presse eller andre observatører utenfra at de ikke har drept noen.

Det de ofte sier er: det var ikke sivile som ble drept, men stridende. Hvis en særlig kritisk journalist eller observatør skulle finne på å påpeke at også eldre mennesker, kvinner («stridende» betegner som regel menn i såkalt våpenfør alder) og barn ble drept kan gjerningspersonene si at ja, det ser dessverre ut som de ble fanget i kryssilden eller eventuelt ble de drept av elementer ute av kontroll.

Dette er en form for folkemordfornektelse som ikke nekter for at volden fant sted, men som nekter for at den er bevisst og systematisk gjennomført som en del av et større politisk prosjekt- med andre ord at volden er genocidal, et folkemord. En av de øverste gjerningspersonene under folkemordet i Bosnia, generalen Ratko Mladic, brukte gjerne denne strategien når han ble intervjuet av vestlig presse: systematisk gjennomførte massakrer der en militært overlegen part angrep sivile ble forklart å være en særegen form for geriljakrig, bakbundne sivile som var blitt skutt i nakken, var egentlig væpnede soldater. Hvis en massakre var særlig vanskelig å framstille som krig mellom to væpnede parter, kunne man gjerne si at ja, okay, dette var muligens en massakre, men den ble begått av en gruppe som er totalt ute av kontroll og har ingenting med oss å gjøre. Poenget er å tåkelegge det faktum at massakrer på sivile gjennomføres systematisk for å oppnå et politisk mål.

Gjerningspersonene under et folkemord fornekter både i forkant av, under, og etter volden. Kun de aller mest ideologisk troende og politisk bevisste forteller hvorfor de gjorde det de gjorde, at de er stolte av det og ville gjort det igjen. De fleste omskriver virkeligheten, forsøker å tilpasse handlingene til noe mer akseptabelt. Det gjelder å finne måter å fortelle om det de gjorde da, som kan høres mer akseptable ut nå, dette er dypt menneskelig: jeg så at noen andre drepte, men jeg gjorde det ikke selv. Jeg drepte, men jeg passet på at de ikke led, at det gikk raskt. Jeg drepte kun menn, aldri kvinner. Jeg drepte kun voksne, aldri barn. Jeg drepte barna fordi foreldrene allerede var døde, hva slags liv ville de få uten foreldrene? Jeg syntes synd på dem, derfor drepte jeg dem.

Folkemord og terrorangrep representerer på mange måter to motpoler av politisk vold. Under et folkemord iverksettes et helt statsapparat og/eller militært system i angrepet på den utpekte sivile offergruppen. Deltakelse i et folkemord er for mange, kanskje de fleste gjerningspersonene en konformitetshandling: man føyer seg etter et genocidalt politisk system, man opererer innenfor en genocidal stat eller en genocidal orden. Mange følger faktisk i stor grad ordre, mange gjerningspersoner er virkelig såkalte skrivebordsmordere.

Begge disse bildene – «jeg fulgte bare ordre» og «jeg satt bare bak et skrivebord» – er nå nærmest blitt til klisjéer innenfor forskningen på folkemord, men de beskriver like fullt et reelt fenomen: Ikke alle folkemordere har begått direkte vold mot andre mennesker. Noe av hensikten med lovgivningen mot folkemord er nettopp muligheten til å kunne tiltale folk for folkemord selv om de fulgte andres ordre og selv om de bare satt bak et skrivebord og ikke hadde blod på hendene i bokstavelig forstand.

Et terrorangrep, derimot, er ingen konformitetshandling. Terroristen følger ikke ordre, han eller hun bryter tvert imot med alle samfunnets normer, lover og regler og kan ikke senere forsvare seg med at de ikke ante hva de gjorde, at de bare krysset av på noen lister, bestilte noen tusen macheter eller organiserte noen togtransporter. Der folkemord er politisk ideologi i praksis gjennom bruk av eksisterende systemer i samfunnet, er terror politisk ideologi i praksis iverksatt utenfor samfunnets systemer. Felles har de to forbrytelsene at de er politisk ideologi i praksis. For selv om soloterroristen Breivik opererte på siden av samfunnet (alt det han gjorde er forbudt ved norsk lov) befant han seg innenfor et annet system: Et politisk ideologisk idéunivers der han ikke var alene.

Men dette har vi vanskelig for å se klart. Flere fra Arbeiderpartiet og AUF (blant annet Utøya-overlevende) har selv måttet påta seg arbeidet med å minne oss på det faktum at angrepene 22. juli var politisk motiverte voldshandlinger. En av disse, Utøya-overlevende Ronja Breisnes, skrev i 2018 kronikken «Først var ordet» om nettopp dette, at man må kalle en spade for en spade og politisk vold for politisk vold. Anders Behring Breiviks ideologi kom fra et sted, den hørte hjemme i et større system:

«Skuddene på Utøya var rettet mot meg, mot vennene mine. De var et angrep på politisk aktive ungdommer i Arbeiderpartiet og de verdiene vi står for. Det er vondt at du aldri har klart å si nettopp det: at dette var et angrep på AUF. Det sårer meg at du først og fremst kaller det en nasjonal katastrofe. For det var ikke et jordskred, snøras eller en tsunami som drepte tilfeldige ofre. Det var et politisk motivert massemord».

Hele kronikken kan leses her.

Det Breisnes beskriver i kronikken, er umiddelbart gjenkjennelig fra forskningen på folkemordfornektelse, nemlig at volden fjernes fra den politiske sfæren og puttes i den geologiske eller meteorologiske. Også folkemord beskrives ofte med ord vi vanligvis bruker om naturkatastrofer: volden «bryter ut», «raser ukontrollert», og så videre.

Volden bare skjer, det er ingen som gjør, ingen som vil.

Det er en grunn til at ekstreme voldshandlinger ofte beskrives slik av folk som ikke selv er direkte berørt. Politisk massevold kan være særlig vanskelig å forholde seg til når den er begrunnet med politiske forestillinger som virker irrasjonelle og fantastiske – ja, som helt vanvittige – for alle som ikke selv kjenner eller deler den politiske ideologien som ligger til grunn for volden. Men det at bomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya kan ha føltes som et angrep på oss alle, betyr jo ikke at det det var det. Vi trenger nemlig ikke føle, vi vet. Vi vet akkurat hvem Breivik angrep, og hvorfor.

Han fortalte oss det i et over tusen sider langt politisk manifest. For politikk handler jo ikke alltid om skatter og avgifter og fredsommelig administrasjon, dette vet vi godt: Politiske ideer kan være vanvittige, de kan handle om nødvendigheten av å drepe mennesker – sivile menn, kvinner, barn – fra «fiendegruppen»: Armenere i Det osmanske riket, jøder over mesteparten av Europa, jesidier i Sinjar og muslimer i Christchurch, for bare å nevne en håndfull eksempler på politisk massevold rettet mot sivile. Også folkemord og terrorangrep er politikk.

Vi finner fellestrekk mellom folkemord og terroren 22. juli også i ideologien som ligger til grunn for volden: konspirasjonstenkning utgjør grunnstammen i genocidale ideologier, og var også kjernen i ideologien bak terroren 22. juli. Arbeiderpartiet er i henhold til denne ideologien en indre fiende som arbeidet bevisst for å ødelegge Norge og Europa.

Breisnes skriver:

«Vi må snakke om at ord ikke bare er retorikk. Ord skaper virkelighet. Ord kan føre til handling.

Jeg var der når ord ble til handling.

Jeg var der når vi klemte oss sammen på et toalett og prøvde å ikke puste for høyt.

Jeg var der når vi hørte 16-åringer be om nåde, bli skutt og deretter blø i hjel.

Jeg var der når vi stille sendte sms-er til mammaer og innså at dette muligens var et farvel.

Jeg var der når vi lette etter sårede som kjempet for å beholde livet.

Jeg var der når jeg måtte forklare en mor som ringte, at sønnen hennes var skutt i hodet.

Jeg var der når ord ble til handling».

Og:

«Du sier det er å trekke 22. juli-kortet. Dette er ikke noe kort. Det er virkeligheten. Det er den groteske virkeligheten. Det var høyreekstrem, politisk motivert terror, som jeg fikk merke på kropp og sjel. Det var ord som ble gjort om til handling.

Først var ordet. Så smalt det».

Hva følger etter smellet?

Siste steg i en genocidal prosess er fornektelse. Fornektelse gjøres blant annet gjennom avpolitisering av volden, altså å fjerne handlingene fra den politiske virkeligheten. Også dette har folkemordet og terrorangrepet felles. Forskjellen er at der de fleste gjerningspersoner under et folkemord også benytter disse fornektelsesstrategiene, gjør terrorister typisk ikke det. Anders Behring Breivik insisterer fortsatt på at han ikke er gal, men at drapene han gjennomførte var politisk motiverte handlinger. Det er ikke terroristen selv, men andre som står for fornektelsen av terrorangrepet 22. juli som en politisk massevoldshendelse.

Vi er ikke der (så vidt meg bekjent) at noen i den almene offentlighet påstår at ingen bombe gikk av i regjeringskvartalet og at 69 barn, ungdommer og voksne ikke ble skutt og drept på Utøya, at ikke 77 mennesker ble drept tilsammen.

Men nesten ingen fornektelse knyttet til politisk vold benekter at hendelsene og handlingene – selve volden – faktisk fant sted. Det som fornektes er med andre ord ikke volden i seg selv. Det som fornektes er at den er politisk.