Gå til sidens hovedinnhold

Også mediene må lære av 22. juli

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg håper at pressen bruker tiårsmarkeringen etter terroren 22. juli 2011 til å reflektere over egen dekning. Det var mye god journalistikk. Men det var også noen ting pressen gjorde som jeg i ettertid mener ikke var greit.

Få dager etter terrorangrepet ble jeg ringt opp av en journalist. «Hei jeg ringer fra [riksdekkende avis]. Hva har du å si til hvorfor det var BARN til stede på Utøya?». Han var ekstremt konfronterende og ufølsom, og jeg ble rett og slett redd for å bli hengt ut om jeg ikke svarte. En annen ringte meg ned med kritiske spørsmål om en leirdeltaker som var blitt arrestert på stedet. Han var mindreårig og sårbar. Jeg ble som fylkesleder stilt til ansvar for at han ikke burde vært arrestert. Som om det var noe jeg kunne påvirke.

I de samme dagene opplevde jeg gjentatte ganger å bli fulgt etter og fotografert på åpen gate, uten å bli spurt. Jeg hadde et bånd rundt håndleddet som viste at jeg hadde vært på Utøya. Det måtte jeg begynne å dekke til. Jeg husker særlig at vi var en gruppe som var foran domkirken og så blomstene for første gang, og mange av oss gråt. Da kastet fotografene seg fram, og stakk digre linser tett på oss. Det samme skjedde forøvrig i en begravelse jeg var i. Og ved rosetoget.

De spurte sjelden, og mange av bildene har jeg sett igjen i store medier i ettertid.

Mange av fotografene var utenlandske. Ikke alle. Det var rett og slett paparazzi. Jeg husker lyden av tusen kameraer som klikker, og journalister som skjøv folk vekk for å ta bilder av oss.

Jeg var 23 år gammel, i mitt livs krise, og hadde ofte med meg yngre folk (under 18) som var i sjokk og veldig sårbare i de dagene. Å bli utsatt for ren paparazzivirksomhet var direkte belastende.

Hadde det vært nå ville jeg sagt fra. Men da visste jeg ikke at jeg kunne det.

Det aller grelleste eksemplet fra Norge er nok de utstrakte lekkasjene fra etterforskningen. Flere personer opplevde at utdrag fra avhørene deres dukket opp i aviser. I flere av tilfellene ble det gjengitt hva de hadde tenkt og følt i sitt livs verste situasjon.

Lekkasjene påvirket oss andre også. Mange trakk seg som vitner. Det skadet etterforskningen.

Jeg visste at jeg var avhørt første gang samme kveld som terrorangrepet skjedde, men husket minimalt av hva jeg hadde sagt. Å vite at det avhøret kanskje lå hos VG var veldig ubehagelig.

Det gikk ganske kort tid før en del journalister begynte å stille seg kritiske til valg vi hadde gjort i en ekstrem situasjon. Sakene om MS Thorbjørn er et grelt eksempel, som virkelig ikke står seg for ettertiden. Men det er flere. For oss som fikk mye henvendelser, var det ganske tydelig at flere medier jobbet med saker som ga noen av oss som var på øya ansvar. Mye av dette havnet heldigvis aldri på trykk. Men det var skremmende.

For journalistene føltes det nok som det var gått mye tid. Men spør en hvilken som helst krisepsykolog om hvordan ofrene fungerer etter tre-fire måneder, og de vil si at det er å regne som veldig kort tid etterpå.

Det er laget utrolig mye god journalistikk om 22. juli. I anledning tiårsmarkeringen håper jeg også pressen tar en kikk på de vinklingene som ikke ble så bra, og hvordan de virket på mennesker i dyp krise. Her er det noe å lære av til framtidige kriser.

Teksten er omarbeidet fra en opprinnelig oppdatering på Twitter. Gjengitt og redigert med tillatelse. -red.

Kommentarer til denne saken