Årets utgave av NHOs Kommune-NM er klar. Sola kommune er nok en gang vinner, mens Lavangen i Troms er aller nederst. Der imellom er alle landets kommuner rangert.

Med den ferske listen i hånd, går NHO til alle landets medier, og gjennomfører det som burde gitt gull i et kommunikasjons-NM.

Siden 2013 er det ifølge Retriever nesten 2.500 treff i landets aviser på «Kommune-NM». Redaksjoner over hele landet kaster seg over listene – og finner «sin» vinkling, selvsagt lokalt forankret. Resultatet blir en lang rekke artikler og nyhetsinnslag om kommuner som enten er blant «de beste» eller «de dårligste» kommunene i landet.

Kriteriene er like for hvert år. Så konklusjonen er mye den samme. Og dessverre er det sånn at distriktskommuner nesten alltid er dårligst, mens byer og pendlerkommuner er de store vinnerne. Det er heller ikke så rart, når man ser på kriteriene bak NHOs pr-stunt.

For her måles et nøye utvalgt sett med rene økonomiske sammenhenger.

  • «Kommune-NM» måler hvor mange tjenester kommunene kjøper av private, versus hvor mange de utfører selv. Jo mer privatisert en kommune er, jo «bedre» er den.
  • Jo høyere sysselsettingsandel, inntektsnivå og utdanningsnivå kommunen har, jo bedre er den. Hvis det er mange uføre og arbeidsledige, straffes kommunene.
  • Andelen sysselsatte i befolkningen, gjennomsnittlig inntektsnivå, andel sysselsatte med høyere utdanning og andelen uføre og arbeidsledige, trekkes poengsummen ned.
  • Hvis kommunen har befolkningsvekst, trekker det opp. Det samme gjør høy tilflytting. Hvis kommunen har mange pensjonister, trekker det ned.

Og det gjennomgående i målingen er at kommunene har fint lite de skulle sagt – eller kan gjøre – for å endre mange av disse kriteriene. Ingen ordfører, kommunedirektør eller Nav-ansatt kan magisk endre andelen uføre i Meråker. Selvsagt scorer Frøya, en av Norges fremste havbrukskommuner, godt – men er det egentlig kommunens fortjeneste?

Selv ikke næringsavdelingen i Oslo kommune hadde lyktes i å tvinge bedrifter til å etablere seg i en glissen utkant.

Så en liten kommune med mange eldre, fraflytting, lavt inntektsnivå og mange uføre er i praksis sjanseløs i målingen – fram til det da kommer en stor bedrift med 100 nye arbeidsplasser – som gir flere ansatte, høyere utdanningsnivå, tilflytting og alt det andre saliggjørende. Har kommunen så æren for denne tenkte etableringen? Neppe alene, iallfall!

Også apropos Sola. Kommunen har en av Norges største flyplasser, og ligger som en indrefilet i en region bygget opp på enorme oljerikdommer. Man måtte jobbet ganske hardt for at Sola IKKE var i toppen av denne rangeringen.

Det er viktig å understreke at verken NHOs «Kommune-NM», Kommunal Rapports kommunebarometer eller andre rangeringer er verdiløse. Det er selvsagt viktig, ikke bare for NHO selv og for bedriftene, men for hele samfunnet at vi har næringsutvikling. Det såkalte norgesmesterskapet er ikke fiktivt – her måles det reelle og sammenlignbare tall, som er tilgjengelig og gjennomsiktig for alle. NHO gjør ingen forsøk på å underslå hva dette handler om (men lever kanskje godt med at avisene gjengir dette upresist). Dessuten har kommuner og politikere godt av å bli sett i kortene. Det må også nevnes at NHO jobber konstruktivt med tallene, blant annet ved å belønne dem som har stor bedring, ikke bare dem som troner øverst.

Likevel er det en balansegang – og i distriktene smerter det nok mer enn det smaker at man år etter år skal «straffes» for kriterier man ikke kan gjøre noe med.

I næringslivet leser man det trolig som en advarsel mot å etablere seg i Snåsa, i Meråker eller på Leka. Det kan jo saktens være en fornuftig advarsel – for bedrifter som gjør noe så hårreisende, må selvsagt belage seg på et lite kapitalsterkt lokalsamfunn, lite konkurranse i næringslivet, en høy andel uføre, få tilflyttere, eller en kommune med dårlig råd. Alt dette måles i NHO-mesterskapet.

Det som imidlertid ikke måles, er tilgang på areal, leiekostnader, kraftpriser, kommunal saksbehandlingstid, lokalt skjønn, lønnsnivå, naturskjønne omgivelser eller mange av de andre fordelene man kan finne i distriktene.

Dessuten kan vi rette fingeren tilbake, og spørre om NHO ikke selv bør ta et betydelig større ansvar for å balansere utviklingen de hvert år poengterer. For det «Kommune-NM» egentlig beskriver, er sentraliseringen i samfunnet, ikke at hele Norge øst for E6 er dårligere på verken næringsutvikling eller noe annet.

Så kanskje fortjener Lierne en langt bedre plassering enn nummer 305, eller Leka på nummer 311, fordi de har fått til mye på tross av forutsetningene?

NHO, som gjør seg til norgesmestere i virkelighetsbeskrivelse, risikerer å forsterke en allerede sterk utvikling. Det taper mange av deres egne medlemmer i disse distriktene på – og samtidig taper hele samfunnet ved at sentraliseringen bare fortsetter. Og før eller siden er det ikke like attraktivt å etablere seg i Bærum eller Sola eller alle de andre «vinnerkommunene» – fordi plassen er brukt opp.

Også var det verdiene, da. Maten som dyrkes, strømmen som produseres og råvarene til industrien som bygger landet vårt – eller for den del fisken og oljen – er ikke i verken Bærum eller i Sola kommune – selv om inntektene og verdiene ender der.

Kanskje kunne både næringslivet og NHO gjort mer for å balansere også dette?