Jeg heter Olga og kommer fra Kyiv, Ukraina.

Jeg har aldri kunnet tenke meg at jeg skulle stå på scenen og fortelle om krig i hjemlandet mitt. Etter annekteringen av Krim og krigen i Donbas startet i 2014, så har jeg engasjert meg i den urett som Ukraina ble utsatt for av Russland. Den Ukrainske Forening i Trondheim ble opprettet for å fremme ukrainsk språk og kultur. Jeg har aldri vært en aktivist, men føler at det er viktig å synliggjøre informasjon om Russlands krig i Ukraina. Jeg har hele tiden fryktet at Putin ønsket å gå lengre inn i Ukraina enn det har startet med i Krim og Donbas. Det verst tenkelig skjedde nå 24. februar da Putin ga ordre om å invadere hele Ukraina.

Jeg trodde at alle i dag forstod hvor viktig det er for et menneskets liv og hvor viktig det er for et barn å vokse opp under trygge forhold. Vi kan mye om barnets psykologi, og om hvordan fysisk og psykologisk vold påvirker dem. Men det ser ikke ut til at alle forstår det. Det forstår ikke de russiske soldatene som blindt følger ordre fra sine gale offiserer og skyter på sivile hus, sykehus, barneklinikker, fødestuer og lignende. De velger heller å følge kriminelle ordre enn å stoppe opp og legge ned våpen. Menn - soldater som burde gi beskyttelse til kvinner og barn, skyter mot dem og utsetter dem for seksuelle overgrep.

Mens Putin og hans medskyldige er opptatt av posisjon, makt og penger, så belastes kvinnen med det dobbelte.

Hun syr uniformer til soldatene.

Hun lager kamuflasje-nett til stridsvognene

Hun føder barn i tilfluktsrommet uten medisinsk støtte.

Hun må gi støtte bak frontlinjen med mat og forsyninger.

Hun må pleie de sårede.

Hun må ta vare på de gamle.

Hun må gi beskyttelse til barna.

Hun blir traumatisert av sine tap.

Når de voksne ikke strekker til, så tar barna ansvar og blir del av de voksnes aktiviteter.

Barna er med og lager kamuflasje-nett og molotov cocktails.

Barna lager bilder som motiverer soldatene som står i frontlinjen.

Barna tar ansvar for sine mindre søsken og hjelper til i frivillig arbeid.

Mens barna må ta ansvar ved å være sterke og modige, så tar ikke de russiske soldatene sitt ansvar for situasjonen ved å nekte å skyte mot sivile og legge ned sine våpen.

Byene Kharkov, Chernighiv og Kherson er nesten jevnet med jorda av russiske bomber. Barna må hele tiden sitte i tilfluktsrom uten å kunne se dagslys, sol og kjenne frisk luft. Det er mørkt i kjelleren og oppholdet er preget av frykt og fare for skade. Dette er store byer med millioner av innbyggere og blant disse hundretusener av barn. De russiske styrkene vil ikke anerkjenne og respektere behovet for humanitær hjelp ved å inngå våpenhvile for nødhjelps-korridorer ved disse byene. Det benyttes ulovlige typer våpen som klase-bomber og vakuum-bomber.

Jeg ser det gode eksempel i Norge, hvordan det norske samfunnet bygger opp respekt.

I Norge er både ytringsfriheten og rettssikkerheten høyt respektert, og jeg har et sterkt ønske om at det skal bli like mye respektert i Ukraina og Russland. Dette er grunnlaget for at det skal bli fred i verden. I tillegg er fokus på likestilling, menneskeverd og mangfold viktig. Jeg er takknemlig for at Norge står frem som et godt eksempel i verden.

Til slutt viljeg lese et sitat skrevet av den ti år gamle jenta Maritsjka Khmara fra Kropyvnytskyj, Ukraina etter det hun opplevde gjennom krigen i 2014. Hun malte et bilde som vi var så heldig å stille ut her i Trondheim i 2019:

«Jeg malte en jente som gråter, fordi barn opplever krig mye sterkere enn de voksne. Barn oppfatter krig som mer smertefull, fordi de føler sterkere tristhet, fortvilelse og frykt. Mens voksne kan bare leve med det.

Jeg håper virkelig, virkelig at verden vil støtte freden i Ukraina.

Derfor kalte jeg bildet Contra spem spero!, som oversatt fra latin betyr 'Jeg håper mot håp!'»


Denne appellen ble holdt på årets 8. mars-markering i Trondheim og gjengis med tillatelse - red.