Kjære Steinkjer,

nå skal jeg være ganske så personlig med deg og jeg skal ta deg med på litt av reisen vi har hatt. Mitt forhold til deg starta en gang på nittitallet hver gang vi skulle til Trondheim eller videre sørover på ferie. Da var Steinkjer for meg bakken ned fra Eggevammen og Shellstasjonen på Figga med pølse- eller is-pause. Etter noen år ble jeg for gammel til å være med på sommerferiene, og Steinkjer forble minnet om Eggevammen og Shellstasjonen.

Tidlig i tjueårene møtte jeg mannen jeg stiftet familie med. Vi kan så klisjefylt som det er si at han er mannen i mitt liv fortsatt. Han hadde relasjoner til denne byen med nedoverbakke og Shell-stasjon, så når vi på hver vår kant av fylket skulle finne oss sted å bo, falt valget på nettopp deg Steinkjer. Byen som reklamerte seg selv som bygdenes by.

Etter ett forsøk på å bo sentrumsnært falt valget på det skjermede og koselige boligfeltet Lerkehaug. Våre fire barn gikk veien gjennom barnehagen først i feltet. I 2016 sto vår første sammen med fjorten andre som førsteklassing på Henning skole. Han hadde allerede begynt med fotballtrening oppe i denne bygda. Siden har det gått slag i slag, og per i dag har vi fire barn på Henning skole. Det ene året vi har alle fire på samme skole. I løpet av disse skoleårene har vi blitt mottatt, sjarmert og engasjert av denne bygda. Jeg har mange lovord å si om bygda. Vi har blitt fotballfolk, teaterfolk, trimfolk, sanitetsfolk, skifolk og hytteeiere for å nevne noe av det vi engasjerer oss i.

Selv om våre barn også har hatt noen vanlige utfordringer i skoleløpet sitt har vi blitt møtt med trygghet, kjennskap, åpenhet og støtte. Det er alltid en ledig kaffekopp oppi Henning. Det er alltid noen gode råd å få oppi Henning. Det er alltid noen som kan hjelpe til oppi Henning. Jeg kan ikke få rost Henning skole og Henningsamfunnet nok for mottakelsen vi har fått. I dag kaller jeg meg ganske så stolt for Henningbygg. Dette selv om jeg brukte lang tid på å ikke lengte hjem til kysten. For selv om jeg ikke kjenner så mye til den friske sjølufta har Henning, Steinkjer tilført mye til livet mitt.

Her har jeg og min familie venner, bekjente og støttespillere i alle aldre. Vi føler oss hjemme her. Vi føler oss verdsatt, sett, engasjert og som en del av dette bygdesamfunnet like under Båbufjellet. Mitt forhold til deg Steinkjer er ikke lenger Eggevammen eller Shell på Figga. Mitt forhold til deg er gjennom Henning, og samfunnet der som har truffet meg midt i hjerterota. Jeg elsker å stå på scenen i samfunnshuset. Jeg lengter etter de første stavtakene i nykjørte løyper på fjellet.

Jeg gleder meg til hver gang jeg som forelder skal støtte teaterunger som leker og mestrer. Jeg roper av full hals til de sort og hvitkledde kroppene som løper på gressmatta. Jeg setter pris på hver en dugnadstime, kaffekopp og vennskapelige stund med bekjente. Jeg gløder av engasjement når barna kommer hjem fra skolen og forteller om hverdagen deres der.

Når mine egne og andres barn forteller om samholdet og engasjementet fra skolen. De forteller om alle turene i nærområdet, som jeg ikke alltid kjenner. De forteller om lærere som kjenner de tvers igjennom og de forteller om en skolehverdag som oser av trygghet, oppfinnsomhet og omsorg.

Så kjære Steinkjer. Vårt forhold står og faller på dine avgjørelser fremover.

Jeg vil gjerne fortsette denne relasjonen, men jeg er først og fremst Henningbygg, dernest Namdaling, så Steinkjerbygg. Så om ditt valg faller på å stenge dørene på Henning skole og legge bygda jeg setter sånn pris på i grus, så er jeg sikker på at vår relasjon er over. Det er ikke meg, det er deg