Atle Antonsens ubegripelig dumme oppførsel mot Sumaya Jirde Ali fortsetter å surre mellom ørene. Ikke mindre etter fredagens Nytt på nytt, der Antonsens gamle venner skulle håndtere katastrofen med komiske virkemidler. Siden er det også kommet fram i en Facebook-post fra Johannes Hellemo Loftsgård, som sitter i rullestol på grunn av cerebral parese, at samme Antonsen skal ha spurt ham hvorfor han satt i den stolen, «din jævla grønnsak», før han grep stolen og kjørte Loftsgård i stor fart fram til kanten på trappene nedover og ut. Hva er dette, fra en erfaren komiker? Tenkte jeg.

Tankevirksomheten førte meg tilbake til et i håndfast forstand traumatisk år i mitt liv, fra jeg brakk nakken 1. august 1979 nær Umeå i Sverige til jeg haltet ut av Haukeland sykehus ti måneder seinere. Jeg var så dypt lykkelig over å være i live alt det første døgnet at jeg leverte den ene morsomheten etter den andre til folk i nærheten.

Humor var eksistensielt nødvendig – også i de følgende månedene og årene. Men det var en erfaring på Nevrologisk avdelings treningssal på Haukeland som fikk meg til å forske på humor og legge inn en teoretisk ekskurs om emnet i en avhandling jeg etter hvert skrev.

Jeg blei behandla på en brei benk da den hyggelige unge mannen som var fysioterapeuten min fortalte en vits så hele det fulle rommet fikk høre den:

En ung mann, som stammet kraftig, jobbet på lageret i en bedre herreekviperingsbutikk i Bergen. Han maste mye om å få arbeide i butikken, og sjefen sa til slutt: «Greier du før klokka 12 å selge den lilla dressen med oransje prikker som vi har hatt på salg i fem år, skal du få plass i butikken». Den unge mannen pilte av gårde men returnerte alt etter en halv time: «N-n-no har eg s-s-solgt 'an». Sjefen: «Ka?! Men ble ikkje kunden forbannet i alle fall då ha fikk se dressen ute i dagslys?» «N-n-nei», svarte gutten, «m-m-m-en f-f-f-f-f-førerhunden hans b-b-bjæffet nokke jævlig».

Hele treningssalen brølte av latter, de lo så krykker og rullestoler fløy veggimellom. Hvorfor?

Platon skal ha påstått alt nesten 400 år før vår tidsregning at publikums glede ved komedie er en glede over andres ulykke, deres smerte ved komedie skyldtes at andre kunne framskaffe glede. Siden skal han enklere ha definert det komiske som gleden ved andres ydmykelse. Det var i tråd med dette folk til dels mye seinere definerte det komiske som skadefryd og glede ved å kjenne seg overlegen – og Thomas Hobbes et par tusen år etter Plato kalte en følelse av en «sudden glory» ved opplevelsen av andres ulykke eller dumskap.

Nå fins det gudskjelov også andre, mer menneskevennlige perspektiver på humor og komikk. «Komos», ordet komikk og komisk kommer fra, var det greske ordet for «drikkelag med musikkledsagelse» under de dionysiske festene, der tanken var å lystig feire alt som tjener fruktbarheten og aggressivt å utdrive med vold og makt alt som hindret den – dvs. humor versus satire. Vitsen fra treningssalen er fristende å forstå som vennlig humor, der snarrådigheten og pågangsmotet til den unge selgeren feires.

Men den har også et klart preg av overlegenhets- eller lyte-komikk: både stamme og blinde er gjenstander for komisk aggresjon her, og det jeg husker som krykke- og rullestolsklientellets store munterhet over vitsen lar seg neppe skille helt fra det faktum at det var andre funksjonsnedsettelser denne moroa gikk ut over.

Spørsmålet nå er for meg hvor mye aggressiv, tendensiøs humor som dyrkes i humorbransjen, særlig etter at stå-opp-bransjen, som var helt ukjent i Norge da jeg møtte den første gang tidlig på 80-tallet i New York, ble importert hit på 90-tallet. Uten nærmere systematiske undersøkelser gjetter jeg at det er mye av den, fra i alle fall Lillelørdag og framover.

Ingenting er meg fjernere enn å skulle «forby» eller «sensurere» humor. Men når disse grimme episodene nå først har skjedd, tror jeg miljøet og han kan ha grunn til å tenke litt over og prate litt om sammenhengene mellom virkelig og fiktiv, humoristisk intendert utdrivelse med vold og makt av alt som hemmer fruktbarhet, lyst og glede.

Innlegget er opprinnelig publisert på Facebook og gjengis med tillatelse -red.