Gå til sidens hovedinnhold

Om Senterpartiet skal vokse mer nå, må de tråkke Arbeiderpartiet enda hardere på tærne

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

I kveldens måling fra Trønder-Avisa og Nidaros befestes bildet av et Senterparti som for alvor har gjort dype innhogg i Arbeiderpartiets velgergrupper og -territorier. Målingene i Nord- og Sør-Trøndelag valgdistrikt må være helt rystende lesning for Arbeiderpartiet, spesielt etter den siste NRK-målingen som viser at de to partiene nå er jevnstore nasjonalt.

Men kanskje er målingene også smått sjokkerende for Senterpartiet, som med denne vedvarende, massive oppslutningen snart er nødt til å agere som et helt annet, nytt og stort parti. Det innebærer å tilnærme seg makt på et annet vis enn de har gjort på svært lenge, kanskje helt siden Anne Enger Lahnstein understreket det store ansvaret velgerne hadde gitt Senterpartiet i rekordvalget i 1993. Eller må vi helt tilbake til Per Bortens tid?

For det vi ser nå kan være begynnelsen på en permanent maktforskyvning ikke bare i Stortinget, men i norske kommuner. Hele regioner som før var selvsagte Arbeiderparti-bastioner, er nå kløvergrønne. Røde Røros er blant dem. Fra jeg ble født til jeg ble myndig, stilte ikke Senterpartiet en gang egen liste der. I fjor fikk de over tjue prosent i lokalvalget.

LES I TRØNDER-AVISA: Sp raser fra Ap i Trøndelag: – Jeg tror Ap har feil folk på toppen, de må i stedet ta inn politikere fra gulvet.

LES I NIDAROS: Kanonmåling for Marte og partiet: – Dette er verdens beste bursdagsgave

Mye er skrevet av langt klokere hoder enn meg om aksen sentrum-periferi i norsk politikk. Den er en konstant som går mye lengre tilbake i tid enn Senterpartiets - og Venstres - tilblivelse, og har gjort Norge til et mer egalitært og variert land enn mange av våre naboer.

Fraværet av adel, spredningen av naturressurser, framveksten av selveierbønder som borgerlig, politisk kraft og en egen dynamikk med vekslende kamper og allianser mellom arbeiderbevegelse og bondebevegelse er alle faktorer som har bidratt til et annet politisk kart i Norge enn for eksempel i Sverige. Mens sosialdemokratiet i Sverige sentraliserte villig vekk, bygde det norske sosialdemokratiet industri i hele landet. Vårt tradisjonelt største borgerlige parti Høyre har aldri bare vært et parti for byborgere, og da Stortinget i 1975 gjorde jamstillingsvedtaket om å trappe opp lønnsnivået for bønder til industrinivå, var det en teolog fra SV som ledet an.

Så det er ikke noe nytt, eller overraskende, i at økende frustrasjon og misnøye over fraflytting, nedlegging av tilbud og offentlige tjenester, og konsentrasjon av makt og kapital i sentrale strøk fører til politisk mobilisering.

Det som er nytt og oppsiktsvekkende er at det neste utelukkende er Senterpartiet som bygger seg sterke på det. Mens Senterpartiet nå passerer oppslutningen de nøt i EU-valgkampen i 1994, virker det politiske landskapet for ørig helt ute av stand til å komme opp med egne svar på de politiske vindene som blåser.

De gjør sine forsøk, det skal de ha. I sine forsøk på å finne sin egen stemme i debatten om sentrum og periferi, og vel vitende om at en ikke ubetydelig nasjonal politisk bølge er på gang, kunngjør EU-tilhengerne i Høyre at de «tror på hele Norge». Frp har blitt EU-motstandere. Rødt-lederen lar seg avbilde på fjelltopper med vindkraftmotstandere, og SV har nettopp lagt fram et programforslag der norsk industri skal ha tilgang på norsk billig kraft, men uten at det bygges mer i norsk natur.

Men det spiller liten rolle. Senterpartiet har hegemoniet. De lar ikke andre sette dagsorden, de bruker hvert ledige minutt på å fortelle sin historie om hva som er galt med dagens Norge.

Det er ikke uvanlig å se småpartier løpe etter andres dagsorden for å markere seg, eller for å komme på i mediene. Men det er ganske spesielt å se hvor rådville Arbeiderpartiet framstår i møte med Senterpartiets vekst.

I stedet for å anvende ei hel etterkrigstid med erfaring i reformpolitikk og samfunnsbygging for å presentere sine svar for framtidas Norge, virker de ofte mest opptatt av å se innover, og skylde på seg selv for sine problemer. I stedet for å plassere Arbeiderpartiet på det politiske kartet som partiet som ikke bare snakker om problemene, men løser dem, er det snarere flust av kamper internt i Arbeiderpartiet mellom de som mener at de selv forvalter det ekte Norge på dene ene siden, og partifellene som ikke forstår noenting og som tilhører «Oslo-gryta» på den annen.

Hvem som får lyst til å stemme på et parti som selv bidrar til å framstille sine partifeller som helt ute av stand til å forstå sin samtid, vet ikke jeg, men du skal ikke se bort fra at noe av svaret på Arbeiderpartiets vedvarende katastrofale oppslutning også ligger her.

Men mest av alt handler det nok om at Senterpartiet, ikke Arbeiderpartiet, så til de grader dominerer ordskiftet om problemene sentralisering og maktforskyvning i Norge. Med vekt på problemene. I den grad de presenterer løsninger, går de stort sett ut på å gjøre om på de siste års politikk fra Erna Solberg.

Selv om Trygve Slagsvold Vedum både på inn- og utpust sier at det er regjeringen som sentraliserer Norge, er det jo ikke helt sant. Det er jo ikke slik at arbeidsplasser plutselig begynte å forsvinne fra bygdene i Trøndelag i 2013, da Erna Solberg ble statsminister. Eller at ungdom begynte å flytte fra småkommunene over natta mens hun flyttet inn i statsministerboligen. Og det er - interessant nok - heller ikke slik at antall gårdsbruk plutselig begynte å falle da Frp fikk landbruksministeren. Det Senterpartiet egentlig mobiliserer mot, er egentlig tunge trender i det norske samfunnet som har pågått over flere tiår, men som de siste årene har tiltatt. Godt hjulpet av regjeringen, som har gjennomført en hel rekke reformer som nå merkes i det meste av Norge utenfor byene.

Derfor skal det bli interessant å se hva som skjer, nå når Senterpartiets elleville oppslutning gjør at partiets egen strategi - snakk minst mulig om makt og posisjoner - har gått ut på dato.

Plutselig må Senterpartiet ta aktivt stilling til om de har en statsministerkandidat. Når de nå er jevnstore med Arbeiderpartiet, har de valget mellom å utfordre Arbeiderpartiet direkte (som kan bli en ganske kinkig affære for et parti som hele veien har pekt på nettopp Arbeiderpartiet som regjeringspartner), eller å se passive og stotrende ut i møte med egne muligheter for makt.

Det er på alle måter en uvant posisjon for et parti som til nå har kunnet si seg fornøyd med oppslutning på over seks prosent, og gjennomslag i en håndfull kjernesaker. For det å bygge et bilde av seg selv som et bredt folkeparti forplikter.

Det er jo ikke helt sant at Senterpartiet for lengst har sluttet å først og fremst være grunneiernes parti. De aller, aller færreste av Senterpartiets horder av nye velgere er bønder. Svært mange av dem er tvert i mot folk som før ville stemt Arbeiderpartiet, Høyre eller Frp. Men hvordan Senterpartiet skal forholde seg til dette når de får makt, mistenker jeg at de ikke helt har funnet ut av ennå.

En ser glimt av denne usikkerheten i små, korte øyeblikk. På årets Trøndelagsmøte i januar var Marit Arnstad gjest i konkurrentens podkast «Omadressert». Arnstad var i storform, anekdotene satt løst, og selvsikkerheten var ugjennomtrengelig. Helt til programleder Stian Wallum stilte et enkelt, tilforlatelig spørsmål om hva Arnstad egentlig tenkte om den sterke vindkraftmotstanden langs kysten i Trøndelag?

Og der, i et par minutters stotrende svar, var det ikke den selvsikre, trønderske Senterparti-dronninga vi så, men det gamle Senterpartiet som ikke visste hvordan det skulle balansere mellom hensynet til en gryende folkebevegelse i distrikts-Norge på den ene siden, og hensynet til sine mest lojale kjernevelgere på den andre: Grunneierne.

Den typen dilemma vil det bli mange, mange flere av, om Senterpartiet lykkes med å kaste Høyre-regjeringen neste høst. Da må problembeskrivelser og tablåer malt med bred pensel erstattes med beslutninger innenfor alle samfunnsområder. Og innen den tid igjen, faktisk om ikke lenge, må Trygve Slagsvold Vedum bestemme seg for om han åpent skal utfordre Jonas Gahr Støre. Om han blunker nå, forteller han strengt tatt velgerne at Senterpartiet har vokst nok, og at det er greit om Arbeiderpartiet forblir størst.

Og hvordan Senterpartiet møter disse valgene de nå må ta, både før og sannsynligvis etter valget i 2021, vil gi oss svaret på om vår tids voldsomme Senterpartibølge først og fremst har vært et uttrykk for at Senterpartiet er det naturlige partiet for å ta et oppgjør med sentraliseringen i Norge og spre makta igjen - eller om Trygve Slagsvold Vedum først og fremst har vært en veldig god strateg.

Kommentarer til denne saken