Gå til sidens hovedinnhold

Om utbyggere, deres våte drømmer og magiske språk, og om fordømt anstendighet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Et lokalpolitisk teater i tre akter:

Tre aksjonsgrupperi Malvik kommune - Malvik-opprøret - inviterte sist torsdag til en åpen debatt i Hommelvik. En debatt om hvor det blir av den lovpålagte innbyggermedvirkninga, innsynet i prosessene og i vedtakene som fattes, når kommunen møter vårkåte utbyggere?

Akt 1

Hommelvik, Nygaardsvoldsalen i Bruket kulturhus torsdag 9. sept. 2021, kl. 19.00-21.15:

Malvik-opprøret inviterte denne torsdagskvelden alle Malviks politiske partier ved én representant hver til en paneldebatt, hvor det dessuten satt en jurist, Leif Strøm, og en naturvernsfagkyndig, Gunnar Gustad (Naturvernforbundet) samt tre aksjonsrepresentanter i panelet. Samlet representerer Malvik-opprøret et stort antall innbyggere, hvorav 3900 medlemmer bare på fb-gruppene, for ikke – for Guds skyld – å glemme alle dem som ikke ER på dette nye demokratiske «innsyns- og beslutningsorganet» – internett.

Mange avdisse innbyggerne tok turen til Bruket denne kvelden, ved inngangen telte man 93 besøkende. Rundt 30 interesserte fulgte dessuten streamingen av debatten underveis, og opptaket som ligger ute på Youtube, har i skrivende stund hatt over 500 visninger.

Temperaturen ble høy, diskusjonene mange. Kvelden ble en demonstrasjon av demokrati i praksis, der misfornøyde innbyggere fikk mulighet til å spørre sine folkevalgte om hva de egentlig driver med, når de lytter mer til utbyggerne enn til innbyggerne sine.

Tre aksjonsgrupper i Malvik har gjennom flere år opplevd å ikke bli hørt:

Vollan gård på Malvik kommunes grense mot Trondheim, er planlagt sprengningsomformet til steinbrudd. Vollan gård har egentlig boplikt, men er blitt stående og forfalle. Hendig ... Rådmannens innstilling har vært at det ikke finnes steinbrudd i Malvik. Men det gjør det, da: Ved det eksisterende steinbruddet i Brannlia søker konsulentfirmaet Pro Invenia om forlengelse av driften. Samme firma søker nå om opprettelse av steinbrudd på Vollan gård. Er det noen som ikke snakker sammen her, eller er det nettopp det de gjør?

Området hartre myrområder med rødlistete biologiske arter. SV-representant Rakel Trondal påpekte under debatten at da Utvalg for areal- og samfunnsplanlegging i Malvik kommune behandlet saken ved første gangs behandling, lå det ingen opplysninger i sakspapirene om disse myrområdene. Da hun fikk sakspapirene til annengangsbehandling, der sakene som regel bare klubbes igjennom etter noen rent formelle utredninger, steilet hun: Disse nye opplysningene forandret selvfølgelig saken totalt.

Trondal stilte under debatten spørsmål ved på hvilket kunnskapsgrunnlag kommunepolitikerne egentlig fatter sine beslutninger under slike prosesser. På Vikhammer handler opprøret om nedbygging av det Malviks varaordfører Ole Herman Sveian (Sp) i sin tid kalte «Malviks beste matjord», til fordel for ruvende boligblokker med 800 boenheter. At nedbyggingen dessuten finner sted innenfor det vernete 100-metersbeltet, gjør ikke saken bedre.

I aksjonen mot nedbygginga av Stasjonsfjæra med tilgrensende bakland Moan i Hommelvik er derimot vernet av strandsonen hovedtema. Her ønsker boligutbygger under navnet «Hommelvik Stasjonsby»: En sammenslutning av BaneNOR og Sjøsiden AS med Oddstein Rygg i førersetet, å sette opp 16 boligblokker på seks etasjer langs Stasjonsfjæra i Hommelvik sentrum, med bygg helt ned i 13-50 meter fra sjøkanten. Det er nemlig gitt dispensasjon fra forbudet mot å bygge i 100 metersbeltet, slik det også er gjort på Vikhammer, slik det også gjøres i det ganske land.

Vernet om strandsonen er egentlig udiskutabel, den handler om vern av allemannsretten. Selv sittende regjering understreker det: «I plan- og bygningsloven er strandsonen gitt en særlig beskyttelse gjennom en egen bestemmelse om byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen». Ja, bortsett fra at det kan søkes dispensasjon, da. Over en lav sko.

Som advokat Leif Strøm tørt, etter en liten kunstpause, bemerket om «disse dispansene»: «Dere må bare slutte med det, da!».

Så enkelt kan det sies, av en jurist. Ikke bare har politikerne en fordømt plikt til å stogge profittjagende utbyggere fra å bygge ut i vernet strandsone; de har dessuten – noe som ser ut til å komme overraskende på dem – myndighet til å sette ned foten.

En mur av boligblokker langs Stasjonsfjæra vil for all framtid stenge for utsynet utover fjorden, og innsynet innover sentrum, når man sitter på det lille som blir igjen av fjæra, nærmest i hagen til private eiere. Kan ei vik som stenges inne av en berlinmur av blokker, fortsatt kalles ei vik?

Innbyggerne ønsker seg et åpent friluftsområde til beste for alle innbyggerne i Malvik og tilreisende lokalstrandturister fra hele regionen, både nå og på vegne av kommende generasjoner.

LevVel-undersøkelsen i Malvik fikk direkte betydning for utvikling av tilgangen til friluftsliv og adgangen til sjøen i Malvik, den gang kommunepolitikerne besluttet å anlegge Malvik-stien langs det nedlagte jernbanesporet: «Innbyggerne i Malvik mente at dette hadde stor betydning for folkehelsa, sammen med at det ville være en fin møteplass for befolkninga».

Lev vel-undersøkelsen forteller politikerne med all tydelighet at innbyggerne verdsetter nærheten til friluftsområder, adgangen til sjøen og til marka.

Men i 2013 solgte kommunen Stasjonsfjæras bakland, Moan-området, til utbygger Sjøsiden AS for skarve 17 millioner kroner. Etter det har behandlingen av skjebnen til området, som innbyggerne flittig benytter for rekreasjon, framstått som noe av et mysterium. Siden 2007 har opprinnelig områdeplan blitt endret fra 80 boenheter på inntil 3 etasjer til 180 boenheter på inntil 4 etasjer, til nå 350 boenheter, 16 blokker og 6 etasjer i utbyggers detaljreguleringsplan-drøm. Innbyggerne har sendt inn protester og høringsvarsler gjennom alle årene, men planene for fjæraområdet blir bare mer og mer vidløftige.

Hvorfor lytter kommunen mer til utbyggerne enn til innbyggerne?

Akt 2: Silje leser reklame.

Jeg leser meg gjennom utbyggers nettsider om Hommelvik stasjonsby, med interesse og nysgjerrighet. 16 blokker på seks etasjer ligger i prosjektskissen tett i tett langs sjøkanten.

«Skaper verdi for alle», står det. Javel? Hva betyr det? Hvordan skapes disse verdiene?

Hommelvik har jo en lang historie med industriell virksomhet og stor aktivitet. Skaper Hommelvik stasjonsby arbeidsplasser? Vil 350 boenheter i fjæresteinene skape liv og aktivitet i sentrum, når de seneste boligprosjektene ikke har gjort det? Hm.

De skjønnmalende beskrivelsene av byggenes design er det overflod av i skissen, men… hvordan skal disse byggene bygges, egentlig? Se, det står det ingenting om.

Leilighetene blir «bygd i henhold til gjeldende tekniske forskrifter» er det nærmeste jeg kommer. Skulle bare mangle!

Men hvor og hvordan? Hva ER det du kjøper? Jeg går til eiendomsprospektet til utbyggers naboprosjekt «Sjøsiden» etter svar. Ingenting der, heller. «Se vedlagte leveransebeskrivelse», står det. Der kan jeg kanskje finne noe? Men, nei.

Derimot et bilde av «Fransk Kjøtt postei» på glass. Veldig rændomt illustrert, som ungene mine ville sagt.

Jeg har jo sett utbyggers naboprosjekt Sjøsidens ferdigmoduler fraktes hit med båt, og monteres opp i løpet av noen knappe uker. Er dét verdiskaping for Vika? Jeg skjønner jo at det skaper verdier for noen, tenker jeg lakonisk, oups, jeg ytret det visst også.

Jeg lar meg sjokkere over utbyggers bruk av «magisk språk», en retorikk som har interessert meg siden jeg en gang leste en politiker, jeg tror det var Jens Stoltenberg, beskrive fenomenet: Magisk språk er det språket barn bruker når de leker med leketøysbiler mens de sier «brum brum», eller de beskriver for hverandre handlingen: «Så kom du inn, og da sa jeg» og så videre. Med det magiske språket skaper de en tenkt virkelighet, en ikke-eksisterende virkelighet, men der premisset for leken er at denne situasjonen er reell.

Det sammegjør utbygger i sine nyhetsbrev («nyhetsbrev», ikke «varsel om forslag til utbygging»):

«Slik blir Hommelvik Stasjonsby et bidrag til fornying og utvikling av Hommelvik. Parklommene langs den nye Havnevegen gir variasjon og småbyfølelse». («By»? Hva skjedde med «land»?).

«De inntil 350 nye boenhetene og næringsarealene ved Strandtorget…» - Strandtorg? Skal vi ha et torg i fjæra? - «vil tilføre sentrum og kommunen nytt liv og nye inntekter. Det gode kollektivtilbudet med jernbane og buss og nærhet til flyplass gjør Hommelvik til et viktig knutepunkt». Hm? Hommelvik er da allerede et knutepunkt, uten blokker i strandkanten…?

«Fosenalpene og fjorden vil fortsatt prege utsikten fra Hommelvik». Jaså? Hvordan får de til det, om de stenger for utsynet utover fjorden med 16 blokker? Jo, de sørger for «siktlinjer». Siktlinjer!

350 privateiere (i hvert fall de med plassering ytterst) vil kunne nyte Fosenalper og fjord; vi øvrige innbyggere avspises med noen gløtt via siktlinjer. Hvor frekk er det mulig å bli?

Sjøsiden har forfattet en reklamekampanje om hvordan utbyggingen blir seende ut. Det er ikke noe «hvis det skulle vedtas» der. Ikke engang for anstendighetens skyld.

I sitt nyhetsbrev tegner utbygger opp en virkelighet: en allerede eksisterende stasjonsby. Dette er selvfølgelig ikke tilfeldig bruk av språket fra utbyggers side: Hvordan protesterer du mot noe som allerede virker bestemt? Men dette er ikke bestemt, Oddstein Rygg, samme hvor høyt du truer med omkostninger for kommunen, i hundremillioners-klassen, et tall som virker snytt ut av nesa.

Noe som forøvrig minner meg om Christian Baches beskrivelse i Adressa 9. desember 2020 om hvordan trondheimspolitikere i ettertid har angret seg over godkjent utbygging på Brattøra, som stjeler Trondheims utsikt mot fjorden. Som Bache sier: «Det e for seint å snyt sæ, når nasen e vekk».

Forutsigbarhet

Malvik-opprøret og ordfører Trond Hoseth (Ap) ble i august intervjuet i Midtnytt om behandlingen av sakene. Hoseth sa da at det var viktig for kommunen å være forutsigbar for utbygger, noe han også gjentok flere ganger under debatten. Forutsigbarhet er viktig, understreket Hoseth og startet rett og slett hele debatten med voksenopplæring om prosessens gang for innbyggerne, som har skjønt lite av logikken i politikernes handlemåter.

Og det var interessant, ytterst interessant å høre på! Det ble behørig diskutert hvor vanskelig det faktisk er for innbyggerne å greie ut av alle saksdokumenter og forstå hva som skjer. Jeg tror vi var mange som lærte litt av dette. For, som både Hoseth og flere av de andre politikerne, samt advokat Leif Strøm påpekte under debatten: Områdeplanene for området – disse som en gang åpnet for inntil 80 boenheter – de planene er svært lite konkrete.

De skisserer vagt opp en mulig potensiell bruk av området, avhengig av hvilke forslag til detaljreguleringsplan som kommer opp. Så går årene, folk med interesser innen mangt og meget snakker med hverandre, utbygger har utallige møter med politikere og administrasjon, og kommer til slutt med en detaljreguleringsplan. - Vi kan umulig behandle saken før en slik plan ligger på vårt bord, forklarer Hoseth. Og advokat Strøm bekrefter at slik er det nok, hvis man blindt for konsekvenser skal følge regelverket.

Men – må det være slik?

Mener virkelig politikerne at det er fornuft i at vi innbyggere, som har valgt dem inn i posisjon, må sitte og vente på at de – utøvende maktpolitikere som de er – at de sitter og venter på at utbygger, som ikke har valgt dem inn i posisjon og som ikke bor i Hommelvik enn si bryr seg det døyt om Hommelviks framtid, skal legge fram sine vidløftige planer? Planer som viser seg å bli noe milevis unna det som det en gang ble åpnet for i områdeplanen. Og først da greier de å behandle saken, og da alltid i utbyggers favør!

Men lytte til innbyggerne underveis…?

Innbyggerne ønsker at rekreasjonsområdet Stasjonsfjæra skal forbli hva det er – et eksempel på allemannsrettens historisk sterke posisjon i Norge, et friluftsområde som ikke stenges inne av private eiere, på bekostning av de øvrige innbyggernes frie benyttelse av naturperlen.

Vi kalles motstandere, vi som protesterer når kommunepolitikerne ikke lytter til oss. Vi er visstnok mot utvikling. Men det stemmer da ikke! Det er jo vi som er for! For hele innbyggerbefolkningens rettigheter, for framtidige generasjoners rett til tilgang på fri natur, for naturens verdi i seg selv!

Interpellasjon og andre forslag om å utnytte området til friluftsområde er imidlertid gang på gang blitt avvist av politikerne: Det vil bli for dyrt, hevdes det. Er det utbygger Ryggs skremselspropaganda som har forledet dem til å tro dette? Og hvordan beregner man egentlig samfunnsøkonomisk nytte, i en ny virkelighet der klimautfordringer setter føringer for hvordan vi kan forvalte våre ressurser framover?

Som lillelederen i Adresseavisen 10. august uttrykte det: «Å vekte økonomi så mye mer enn klima, natur og matjord låter enda mindre framtidsrettet etter ukas rapport fra FNs klimapanel».

Akt 3

Hommelvik, Nygaardsvollsalen i Bruket kulturhus, 9. september 2021. Debatten er på overtid med nesten tre kvarter:

Uavhengig og rutinert debattleder har latt alle paneldeltakere få komme til orde med synspunkter både for og imot utbyggingsprosjektene. Innbyggerne i salen har reist seg og holdt lange, godt poengterte og emosjonelt ladete innlegg. Temperaturen har vært høy, engasjementet stort, innrømmelsene fra politikerne mange. Nabo til Vollan steinbruddsprosjekt er inderlig opprørt: De er ikke blitt ansett som berørte i prosessen på tross av at deponiene som allerede finnes i Markabygda, gir bygdas unger farlig skolevei. Hvorfor ikke?? Hoseth svarer med at (forslaget til) detaljreguleringsplan ikke foreligger ennå, og at utbygger plikter å utrede slikt i den forbindelse. Logikken er upåklagelig: Høna kommer før egget. Eller omvendt.

Jeg ser meg rundt i salen. Jeg ser på alle ungdommene. Den yngste paneldeltakeren er Rødts tydelige, klartenkte og klarttalende representant. Blant publikum ser jeg ungdommene lytte ivrig oppmerksomt til denne demonstrasjonen av hvordan vi ønsker at et demokrati skal fungere, der de folkevalgte faktisk lytter til dem som har valgt dem inn in the first place.

Jeg ser lilla og grønt hår. Jeg blir glad og stolt over disse unge debattantene.

En av dem, en skoleungdom, nabo til Vollan, har flere ganger hevet hånden høyt for å få ordet. Han reiser seg, og holder et gripende innlegg om sin svært risikofylte skolevei gjennom prosjektert steinbrudd. Han har ved flere anledninger vært sekunder fra å bli påkjørt av lastebil. Sist gang tutet lastebilen hissig på ham, en stakkars skoleelev, en myk trafikant som bare følger sin vante rute til skolen. «Hvis jeg ikke hadde kastet meg unna, ja, da vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Kanskje hadde jeg vært knust», sier han med gråt i stemmen, og setter seg.

Det blir et lite øyeblikk av ettertenksom stillhet i salen. Jeg ser på gutten og gleder meg over at han fortsatt er her blant oss, at han reiser seg opp i en godt besatt sal og taler politikerne og makta imot. Mens de andre ungdommene i salen lytter oppmerksomt og Rødts unge politiker nikker medfølende og anerkjennende.

Skuldrene mine senker seg. Disse ungdommene skal holde hjulene i gang videre, og de gir meg trua. Men kan de stole på at politikerne faktisk vil gi deres ve og vel høyere prioritet framover, enn utbyggers ønske om kortsiktig profitt?

Politikerne avslutter med lovnader om at de skal utrede våre saker behørig videre, de lover å lytte, å gi innbyggerne bedre innsikt i de sakene som behandles, før de vedtas, og de lover å arrangere folkemøter.

Vi kommer. Vær trygg!

Opptak av den innbyggerinitierte debatten finner du her.

Kommentarer til denne saken