Gå til sidens hovedinnhold

Omdømmebygging og profesjonsbevissthet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det som bygger en profesjons omdømme er bevisstheten om hva man er, hva man sier og hva man gjør.

Lærernes omdømme har blitt svekket med åra. Fra å være en godt gasjert yrkesgruppe med en akademisk posisjon og høy status i samfunnet har lærerne blitt redusert til «lavtlønnede funksjonærer».

Har man vært flink nok til å bygge egen merkevare ? I forhandlinger om lønn og arbeidstid har man dessverre gått fra nederlag til nederlag, særdeles ille har det gått siden man ble «kommunalisert» i 2004. Har man seg selv å takke for «fallet på den sosiale rangstigen» og den posisjonen man har havnet i?

Makter lærerne å stå samlet i møtet med /i forhandlinger med oppdrags- og arbeidsgiver (de som definerer rammene for selve yrkesutøvelsen), og å forsvare sin profesjon og opptre deretter, - for å gjenvinne tapte skanser?

Vårt (lærernes) mandat er definert i Opplæringsloven og vi skal være lojale mot vår profesjonsetiske plattform, et dokument som definerer våre grunnleggende verdier. Disse kan kort sammenfattes slik:

  • Menneskeverdets ukrenkelighet
  • Etisk bevissthet og høy faglighet
  • Overholdelse av taushets- og opplysningsplikten
  • Respekt, likeverd og integritet

Dessverre finnes det fagorganiserte lærere som har en servil holdning til yrkesutøvelsen. Jobben skal man utføre, uansett hvor mange nye oppgaver man blir pålagt, uansett hvor mange færre hender man har til rådighet, uansett hvor mange lovbrudd som begås daglig (eks: bruk av ufaglært arbeidskraft, brudd på lov om spesialundervisning, mm), uansett hvilke arbeidsoppgaver rektor/arbeidsgiver pålegger lærerne å utføre, - arbeid som ofte ikke har noe med pedagogisk virksomhet å gjøre. Dette utføres ofte stilltiende uten protester, i respekt for rektor/skoleeier (og i frykt for represalier ved ordrenekt), og en misforstått holdning til «elevenes beste».

Nå er det ikke riktig å holde den enkelte lærer ansvarlig for å ikke lojalt følge opp tariffavtaler når de settes under press. Det er heller en ukultur som har bredt om seg og mekanismer ved praktiseringen av avtaleverket som ikke fungerer godt nok.

«Nedslående» resultater på skoletester og internasjonale målinger på elevenes ferdigheter blir slått opp i media, og sporet til den enkelte skole. Men kommer det noen reaksjoner fra de lærerne som indirekte blir ansvarliggjort? Nei, sjeldent, - lærerne svelger ydmykelsen, og forholder seg tause. Det er ikke udugelighet og manglende faglig kompetanse hos den enkelte lærer som er årsakene, men ytre rammer som setter begrensninger (gruppe-størrelse/gruppe-sammensetning/lærertetthet/mm).

Egentlig presterer ikke norske elever noe dårligere enn elever fra andre land i OECD-området. Men høyresida ynder å kritisere det faglige nivået og fremstille norsk skole som middelmådig.

Avtaler som tillitsvalgte på lokalt og sentralt nivå har inngått følges ikke alltid lojalt opp i medlemsmassen. Tariffavtalers ufravikelighet respekteres ikke. Og det er nok mang en rådmann/kommunedirektør som lar seg overraske over hvor mye skole man kan drive på «sparebluss» (kvalitet er av mindre betydning) og hvor utrolig mye man kan tyne ut av en lærers arbeidskraft, når profesjonsbevisstheten er så lav og når fagforeningen /klubben er så svak at protestene uteblir, og når foreldregruppa ikke alarmeres og tar affære når skolen utarmes.

Under lærerstreiken i 2014 ble det skrevet adskillig spaltemillimeter om lærernes arbeidstid i ulike medier, både fra KS/skoleeiers side, fra engasjerte menige medlemmer i lærerorganisasjonene og fra politiske støttespillere. Internt foregikk det heftig diskusjoner om strategier og offensive veivalg. Men samtidig ble ”elendigheten” delt, ikke bare innad, men også utad i medier. Det var en lite klok strategi. Den ga liten effekt og maktet ikke å avlive fordommene (om lærerne som en gjeng sytepaver) og mistenkeliggjøringen (til at et «lærerårsverk» faktisk utgjør 1687,5 t) som fortsatt hersker «der ute».

Flere riksmedier yndet å bruke «f-ordet» (dvs: ferie/fritid) i enhver artikkel som omhandlet lærere, - jfr. overskrifter som «Kampen om lærerferien er i gang», «Lærerne kan streike seg til enda mer fri». Slike avisoppslag ble slukt rått av mang en ukritisk leser. Men til tross for mye negativ omtale steg sympatien og tilliten i opinionen.

Gjennom det store engasjementet på sosiale medier, i debattmøter og i demonstrasjonstog klarte vi å vekke politikerne og beslutningstakerne, også store deler av vår egen «sovende medlemsmasse». Det skjedde noe med bevisstheten til enhver av oss i løpet av de 90 dagene vi var i streik. Vi klarte å motstå KS’ angrep på arbeidstida vår.

Kanskje var det denne konflikten som måtte til for styrke vår profesjonsbevissthet og vårt omdømme ?

Lønnsoppgjøret i privat sektor i år endte med en lønnsramme på 2,7 prosent (og et beskjedent lavtlønnstillegg for enkelte yrkesgrupper). I realiteten medfører dét en nedgang i kjøpekrafta for LO og YS sine medlemmer. NHO-sjefen forsvarer frontfagsmodellen og advarer mot å gi lærere og sykepleiere høyere lønn enn hva resultatet i privat sektor endte med. Det vil sette hele modellen for lønnsdannelse i spill, påstår han.

Med dette utsagnet/ angrepet gjør han seg til frontfagets største fiende, i strid med modellens intensjoner. Man skulle tro at NHO-sjefen mener det ikke skjer noen verdiskaping blant utdanningsgruppene i offentlig sektor (les: blant lærere og sykepleiere).

Onsdag 21. april startet lønnsforhandlingene i offentlig sektor. Lærere og sykepleiere krever kjøpekraft-forbedring og stiller «anstendige lønnskrav» Det er slett ikke umusikalsk/usolidarisk i ei korona-tid, hvor mange er blitt permittert og endog mistet jobbene sine. Det er faktisk å synliggjøre hvilket viktig samfunnsoppdrag vi har påtatt oss og at dét er verdt mer enn tomme honnørord, heiarop og applaus.

Dette er å kommunisere hvem vi er og å synliggjøre at vi tar del i verdiskapningen. Kanskje ikke særlig synlig/målbart på kort sikt, men hva utgjør ikke en god oppvekst og en god omsorg i et samfunnsperspektiv på lang sikt.

Siden forhandlingsansvaret ble overført til KS i 2004 har lærerne tapt 14% i lønnsutvikling sammenlignet med andre yrkesgrupper. Dette er tall som KS faktisk er enig med Utdanningsforbundet om, men ikke enig i at dette er noe som må rettes opp for å rekruttere og beholde dyktige fagfolk.

Det er dessverre alt for vanlig å bruke ansatte uten lærerutdanning til å undervise i skolen. Dét skyldes ikke nødvendigvis lærermangel. Problemet er at mange lærere har valgt å jobbe andre steder enn i skolen. Og man kan jo gjette hva årsakene til det er.

Vi skal opptre profesjonelt i vår yrkesutøvelse, motstå et hvert angrep som splitter og ikke la oss tukte av arbeidsgivere og styringskåte politikere. Vi skal forsvare vår autonomi og være villig til å «gå i krigen» på ny. Vi skal ta aktivt del i debatten om fremtidens skole, holde fagforeningsfanen høyt og, ikke minst, fremsnakke elevene våre.

«Den profesjonsbevisste læreren» går ikke på akkord med sin integritet, men forsvarer kompromissløst og konsekvent kollektive prinsipper. Slik bygges en merkevare vi kan være stolte av.

Men hvorvidt vårt bidrag i verdiskapningen blir anerkjent og anstendig avlønnet avhenger av vårt eget samhold og vår egen kampvilje. Honnørord, heiarop og applaus har vi fått nok av.

Kommentarer til denne saken