Gå til sidens hovedinnhold

Ønsker vi kun brumlebasser i politikken?

Ap er i en skvis, både lokalt og nasjonalt. Nå er det blitt fy å være løsningsorientert, det er høylytte opponenter som er ønskelig i front.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jonas Gahr Støre har fått kjørt seg lenge. Han er for veik, for lite hard i klypa, han logrer for mye for regjeringen, han er for lite synlig med egen politikk. Selv om han har Jägermeister på kjøkkenbenken, sniker på trikken og dropper munnbindet på T-banen. Han er en for dårlig opposisjonsleder, er konklusjonen blant mange kritikere.

I Steinkjer har gruppeleder, og Arbeiderpartiets ordførerkandidat ved forrige valg, Stein Erik Aalberg stilt gruppelederstolen sin til disposisjon. Han har merket seg at partikollegene vil ha en tydeligere motstemme til sittende politiske ledelse. Å være blid og jovial er kun ønskelig hvis du går i medvind.

«Jeg opplever at det er noen som ønsker at vi skal være et tydeligere opposisjonsparti, mens jeg er mest opptatt av å finne gode politiske løsninger med administrasjonen og det politiske flertallet i kommunen. Så kanskje er det en opposisjonsleder vi trenger, mer enn en gruppeleder», sa Aalberg til Trønder-Avisa da det var klart at han trekker seg som gruppeleder.

Det er absolutt verdt å dvele ved Aalbergs konsise analyse. For det virker å være et tegn i tiden, hvor meningsutvekslinger er litt spissere, og hvor det å framheve egen fortreffelighet – og andres udugelighet – er blitt et parameter på politisk dyktighet.

Uten å ta stilling til verken Aalberg eller Støres politiske teft eller handlekraft, sier partiets ønske om ny linje noe om et parti i krise, men også en hel del om en et mer polarisert ordskifte. Og som helt opplagt kan gi konklusjoner om at silkehanskene må kastes, dersom makta skal gjenvinnes. Å være et støtteparti gir ingen ære, bortsett fra for den som sitter med makta – og som kan innkassere omforente beslutninger.

Men det er også høyst relevant å spørre seg om det ikke lenger er plass til politikere som heller vil søke løsninger og kompromisser på vegne av innbyggerne, framfor å opponere og dyrke ulikhetene. Ønsker vi kun brumlebasser i politikken, som scorer høyere på populisme enn på gjennomføring?

Ap har slitt i motbakke, både i Steinkjer og nasjonalt. I Steinkjer har ikke Ap hatt ordføreren siden Per Sverre Rannem overlot klubba til Bjørn Arild Gram og Senterpartiet i 2007.

I nasjonal politikk har ikke Ap hatt makta siden Siv Jensens «morna, Jens» i 2013, hvor Høyre og Erna Solberg har fått styre landet – i ulike regjeringskonstellasjoner. I opposisjonen har Senterpartiet fått regjere – og er i ferd med å sikre seg bortimot rekordstor oppslutning, dersom oppdriften vedvarer til høstens stortingsvalg. I lokalpolitikken gjorde Sp rent bord på Innherred forrige valg.

Å være i opposisjon kan være en krevende øvelse, fordi du ikke sitter med hånda på rattet. Skal du da bidra til at den som styrer holder seg på vegen, gjennom å bidra til stødig kurs, brede kompromisser, eller skal du jobbe for havari og spetakkel, gjennom å utelukkende påpeke hvor dårlig sjåfør sittende leder er?

Og er det en lokalpolitikers oppgave å søke konflikter og motsetninger, når man i stort er enige om både mål og retning?

Aps famlende tilværelse i opposisjon – med eksempelet i Steinkjer som utgangspunkt – gir grunn til å reflektere over om konklusjonen er at folkets tjenere helst bør være megafonpolitikere. Som roper så høyt at de lavmælte kompromissene blir overdøvet. Da er det grunn til å spørre seg hva vi mister på veien, hvis det å bidra konstruktivt til bedre oppvekstvilkår, eldreomsorg og samferdsel kun skal bli en verbal kamp i versaler.

Kommentarer til denne saken