Gå til sidens hovedinnhold

Oppgjøret etter 22. juli

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den 22. juli 2021 er det ti år siden en høyreekstrem terrorist utførte det verste angrepet på norsk jord siden andre verdenskrig. 77 mennesker ble drept, mange av dem barn og unge. I dagene rett etter angrepet viste Norge seg fra sin beste side og den kjærligheten og omtanken som finnes i det norske folk ble kringkastet verden rundt. Men så ble det stille. Fryktelig stille.

Det var både klokt og modig av daværende AUF-leder Eskil Pedersen og statsminister Jens Stoltenberg å kommunisere at dette var et angrep på hele Norge og hele det norske demokratiet. Tanken var at det traumet som et slikt angrep er for en nasjon ville være nok til at det ble tatt et oppgjør med det tankegodset som lå bak og som hadde fått stadig større grobunn i Norge og Europa. Når vi nå skriver 2021 kan vi med to streker under svaret si at slik ble det ikke.

Det høyreekstreme tankegodset som drepte 77 mennesker lever fremdeles i beste velgående. Det deles av stadig flere og i Bærum i 2019 fikk vi enda et eksempel på at det finnes de som er villige til å drepe for det.

Til høsten begynner det elever i 6. klasse ved norske skoler som ikke var født da angrepet skjedde og det vil finnes ungdomsskoleelever som ikke husker dagen. Ungdommer som ikke har de samme minnene som oss andre om hvor de var, hva de gjorde eller hvem de var med de skjebnesvangre timene for ti år siden.

Av samme grunn som at vi lærer barna våre om Holocaust er det på tide at 22. juli og tankegodset bak angrepet får sin rettmessige plass i norsk skole. Når mennesker lar hatet og frykten vinne er det nesten ikke grenser for hva vi er i stand til å gjøre mot hverandre. Skal vi som nasjon leve opp til festtalene om mer demokrati, mer åpenhet og aldri med 22. juli er vi også nødt til å ta innover oss at det finnes mennesker i Norge som er mot demokratiet, som er mot åpenhet og som ønsker seg et nytt 22. juli.

I snart ti år har AUF og Arbeiderpartiet vært redde for å snakke om 22. juli. Redde for å politisere et nasjonalt traume. Redde for å «dra 22. juli- kortet». Den tiden er nå forbi. Kampen mot rasisme, diskriminering og hat lar oss ikke ta pauser. Den skjer overalt, hele tiden og for å vinne er vi nødt til å bruke våre aller beste våpen. Nemlig tillit, samhold og fellesskap. Arbeiderpartiet er klare for å ta den kampen.

Kommentarer til denne saken