Blekket i den nye regjeringserklæringen hadde knapt tørket før sorenskriver Leif Otto Østerbø i Trøndelag tingrett satte seg ned og skrev brev til de trønderske kommunene.

Sorenskriveren klager på mange strukturendringer de siste 20 årene, og mener derfor at strukturen som ble innført fra i vår bør bestå. Han hevder tingrettsorganisasjonen trenger «fred og ro» - før han går over på sin egentlige argumentasjon, nemlig at organiseringen man fikk i fjor er den eneste som er god nok.

Partiene på venstresiden gjorde det ikke til noen hemmelighet at de hadde planer om å reversere den forrige regjeringens reform. Det var tydeligvis velgerne enige med dem i, for det ble satt sammen et Storting med et solid flertall for ulike parti på venstresiden. Ikke minst fikk de rødgrønne partiene solid oppslutning i Trøndelag - med 9 av 15 trønderske mandater. Nå skal regjeringen i gang med å konkretisere hvordan reverseringen skal skje. Det vil ikke Østerbø vente på.

Det er oppsiktsvekkende at sorenskriveren melder seg på for å mene noe om nasjonal politikk som fortsatt ikke er lagt fram, og det uten at vi verken har hørt hva hans egne ansatte, tilstøtende miljø eller lokalsamfunn mener om reformen.

Tingrettsmiljøet burde være godt vant til grundige prosesser og tung, saklig argumentasjon, men i stedet går sorenskriveren ut med et ensidig og svakt fundert budskap helt uten annen forankring enn sin egen oppfatning. Da spiller han seg også helt utover sidelinjen i resten av prosessen - og han avslører at han, som mange andre i Trondheim, helt mangler forståelse for hvordan sentraliseringen av landet oppfattes i store deler av Trøndelag.

Brevet har en mangel på respekt for folkets klare stemme i seg, og det skulle heller ikke overraske om noen av hans egne ansatte er uenige i budskapet. Det har han nå fratatt dem muligheten til å være.

Østerbø har nok rett i at mange strukturendringer på kort tid er slitsomt for en organisasjon, og det er heller ingen god måte å styre landet på at man endrer og reverserer forrige regjerings politikk på mange felt. Den kritikken må imidlertid dagens regjering dele med den forrige, som gjennomførte en forhastet og lite politisk forankret reform. Hvis man skulle gjort så grunnleggende endringer i domstolstrukturen hadde det helt åpenbart vært fordelaktig med et bredt forlik på Stortinget, slik man for eksempel klarte om politiet.

Man må likevel spørre seg hvem tingretten er til for. En dårlig fundert reform blir ikke bedre om den bare får virke noen år - tvert imot vil de negative effektene mange har fryktet med en sentralisering i domstolsektoren være irreversible om de får virke for lenge.

Østerbø hevder at ingen av domstolene har status som hovedsete - men at fire rettssteder er «likestilte». Det skulle forbause mye om en eneste trønder utenfor Trondheim er enig i den oppsummeringen. Østerbø, som selv var sorenskriver i gamle Sør-Trøndelag, har selvsagt en sterkere tilknytning til det store tingrettsmiljøet i Trondheim enn de små i Steinkjer, Namsos og på Fosen. Postadressen til tingretten er i Trondheim. Hvis man trykker seg inn på årsmeldingene til tingretten på internett, kommer de seks foregående årsmeldingene fra Sør-Trøndelag tingrett opp.

Og effekten over tid vil trolig bli enda sterkere sentralisering, hvis ikke reformen endres. Poenget for Namsos og Steinkjer er ikke å ha et lokale stående ledig, så en dommer og noen advokater kan kjøre på dagstur fra Trondheim for å dømme lokalbefolkningen. Dette er nemlig et scenario som fullt ut vil oppfylle Østerbøs visjon for Trøndelag tingrett. Poenget er å ha spre juridiske miljø i større deler av Trøndelag og å ha et rettsvesen tett forankret i de lokalsamfunnene de skal dømme.