(Nidaros)

På Alfheim i Tromsø har de i hvert fall én ting som ser ut til å være mangelvare på Lerkendal og på Ullevaal: Det som på godt norsk heter passion.

Det var i Tromsø det startet, det som på mange måter viste seg å være et litt naivt forsøk på å få Norge til å boikotte fotball-VM i Qatar. Men det kom mye bra ut av det, om enn ikke kanskje for fremmedarbeiderne i slavestaten. Landslagssjef Ståle Solbakken har fremragende politisk luktesans, i tillegg til det de har så mye av på Alfheim, altså passion – og han startet en bølge som mange i skandinavisk og europeisk fotball er berørt av. Det var på mange måter aksjonistene i Tromsø som dyttet ham i gang.

Det de har startet med i Tromsø nå sist er en fiffig spillerdrakt, som TIL skal spille med i siste serierunde, og som er laget som en QR-kode som gir den som vil adgang til ei Amnesty-side som informerer om situasjonen i Qatar.

Jeg gjentar: Det endrer kanskje ikke situasjonen der nede. Men vi som er gamle nok til å ha opplevd Muren falle i Berlin, skal være ydmyke for den slags litt naive aksjoner. Kanskje skal vi også dra litt på smilebåndet når tromsøværingene legger ut om hvor verdensomfattende både den forrige og den nye aksjonen er blitt. I rettferdighetens navn gjorde både Washington Post, The Guardian og Associated Press sak om dette i løpet av noen få timer – så vi må la oss imponere over lidenskapen, som på mange måter er en nord-norsk ferdighet.

Så kan vi kanskje her i byen spørre hvor det er blitt av lidenskapen på Lerkendal, og som jeg har antydet: Kanskje de skal gå en runde på Ullevaal også? Jeg tror ikke verken fotballpresidenten eller Rosenborgs styreleder har sagt ett eneste galt ord i Qatar-saken, men det kan være flere enn meg som har spurt seg mens vi har hørt på dem: Mener de det de sier? Hvor dypt stikker det?

Sånn kan vi fortsette å spørre, særlig om Rosenborg: Er det tilfeldig at den sportslige storhetstida var sammenfallende med det store samfunnsengasjementet, i den tida RBK hadde ambisjoner om å «lære opp» all norsk idrett (og noen ganger gikk det kanskje litt for langt?). Jeg husker en utsendt i NFF-delegasjonen til VM i USA som konkluderte slik: Selv damene til RBK-erne er de hyggeligste! Det var dem trener Eggen omtalte som «Rosentuppene».

Tromsø-ledelsen og fotballsupporternes krav om VM-boikott kan på ett vis omtales som en fiasko, i den forstand at det var mye som manglet på at forslaget fikk flertall. Men vi skjønner alle at landslagets forskjellige aksjoner oppsto oppå den prosessen, og nå har for eksempel det danske fotballforbundet funnet en måte å aksjonere på i selve VM-sluttspillet som virker interessant. Den er tydelig inspirert av det norske landslaget.

Sånn sett har lidenskapen i Tromsø ført til at det er blitt et bredere utvalg av aksjonsformer enn de to opprinnelige: Boikott eller ikke boikott. Historien er dessverre full av idrettsarrangement som det i Qatar (og for all del; det kommende i Kina). Jeg tror vi kan være enige om at det alternative «arbeider-OL» i 1936 ikke gjorde særlig inntrykk på Hitler, og Arne Kvalheim som boikottet friidretts-EM i juntaens Hellas i 1969 har konkludert med at det ikke gjorde noen som helst forskjell. Høyre-politikeren Otto Lyng valgt en annen metode den gang: Han dro nedover og skjelte ut generalene. Heller ikke det bidro til noen endring, men han satte litt tydeligere spor etter seg enn Kvalheim.

Men begge valgte sin metode ut i fra et oppriktig og imponerende engasjement, akkurat som de har i Tromsø nå.

Også sportslige fremgang starter med nesten urealistiske ambisjoner og en voldsom vilje til å nå målene. Jeg tror faktisk alle norske klubber har noe å lære av Tromsø Idrettslag nå.