Solidaritet og tillit er fundamentalt to av de viktigste verdiene vi har i Norge. Vi er avhengige av en tro på at vi ønsker hverandre vel for å danne den store og slagkraftige velferdsstaten som er Norge. Så, når en pasientgruppe fundamentalt har mistet troen på at helsevesenet vil dem vel så er vi på feil kurs.

Vi snakker om transpersoner og behandlingstilbudet for folk med kjønnsinkongruens; eller «Riksen» som tilbudet ofte kalles. I dag er behandlingstilbudet monopolisert til en avdeling ved Rikshospitalet i Oslo. Dette er usosialt i seg selv, da det finnes mange i hele Norge som opplever kjønnsinkongruens og som er totalt avhengige av hjelp fra avdelingen. Å sende dem fra de ytterste distrikter til Oslo hver gang de skal ha en utredningstime er usunt hvis vi ønsker å skape liv i hele Norge.

I tillegg så har behandlingstilbudet ved Rikshospitalet fått et dårlig rykte som konsekvens av behandlingen av sine pasienter. Sjikanerende spørsmål, tvetydighet om hva som er forskning og hva som er behandling, samt usaklig lange ventetider kombineres med stor usikkerhet. La det være tydelig: For de aller fleste transpersoner så krever det stort mot å fortelle verden hvem de er. Å leve som de er.

Når det så søkes om hjelp så er det innlysende at oppleves som akutt. For, det er ikke givende eller verdig å leve i et mellomsted mellom den man har lyst til å være og den man tvinges til å være. Lang ventetid er ikke en fremmed problemstilling for helsevesenet men det er spesielt merkelig at det er så lang ventetid på akkurat denne typen utredning og behandling. For, det finnes eksperter, fagfolk og et brennende ønske om å styrke tilbudet. Et av de vanligste ønskene blant transpersoner er tross alt å avvikle monopolet til Rikshospitalet til fordel for en desentralisert behandlingstjeneste.

Den største motkraften mot et desentralisert behandlingstilbud er Rikshospitalet selv. Det virker på oss totalt uforståelig at et behandlingstilbud som hevder å ønske sine pasienter vel skal sette seg i opposisjon til en styrking av behandlingstilbudet.

Og dette monopolet jobbes det aktivt med å opprettholde. På samme dag som Jonas Gahr Støre beklaget til homofile for statens behandling av dem så svekkes behandlingstilbudet for transpersoner ytterligere, fordi at Rikshospitalet vil opprettholde sitt monopol på behandling. Nøyaktig femti år etter at homofili mellom menn ble avkriminalisert så opplever vi faktisk at transpersoners rettigheter er under angrep fra de som i utgangspunktet skal hjelpe transpersoner i Norge.

Det er innlysende at dette raserer tilliten til helsevesenet, og det er farlig. Norge er et lite land og en av de få grunnene til at vi klarer å hevde oss som en sterk og uavhengig nasjon er at vi nordmenn står sammen, på tvers av linjene som kunne ha skilt oss. Med andre ord:

Vår største styrke er solidariteten. At litt over en tredjedel av transpersoner har forsøkt å ta sitt eget liv bør få alarmen til å gå. Nå er det avgjørende at vi bruker den solidariteten til å verne om en av våre mest sårbare grupper, en gang for alle. Vi må desentralisere behandlingstilbudet for personer med kjønnsinkongruens og sikre at hver eneste transperson tas seriøst. Riktignok så er andelen suicidale blant transpersoner lavere i Norge enn eksempelvis USA, men når en tredel av transpersoner har forsøkt å ta livet sitt så er det ikke godt nok. Vi har ingen å miste.