Denne uken leste jeg noe som overrasket meg. I et av landets fylkesting ble det, riktignok med knapt flertall, vedtatt å holde en folkeavstemning om å oppløse seg selv – for å gå tilbake til de gamle fylkene.

Først tenkte jeg det måtte være Troms og Finnmark. De siste årene har man jo knapt diskutert andre saker enn reversering lengst nord. Eller så kunne det være Viken, gigafylket rundt Oslo som ingen ville ha.

Nei da. Det var Innlandet, en av sammenslåingene i regionreformen som tilsynelatende ga mening. Et politisk flertall vil nå spørre folket om å gå tilbake til Hedmark og Oppland. En meningsmåling viser at folket allerede støtter bruddet.

Og jammen stopper det ikke der. Fredag publiserte Telemarksavisa og NRK en meningsmåling gjort av Sentio, som viser at 69 prosent av folket i Vestfold og Telemark vil vrake nyfylket, og gå tilbake til de gamle. Oppløsningen har allerede fått det litt dustete navnet «vexit».

Med dette som bakteppe kan vi konkludere med at regionreformen er moderne tids kanskje aller mest mislykkede politiske prosjekt. Det må kjennes tungt i Venstre, som la sjela i å gjennomføre reformen.

Nå er det på tide å reise debatten også i Trøndelag. Ikke fordi alle andre diskuterer dette – for vi skal ha med oss at trønderfylkene ble sammenslått helt frivillig.

Men av to andre årsaker. Den ene er at ingen i Oslo har løftet en finger for å gjøre de nye regionene til det de skulle bli. De få oppgavene som er flyttet til fylkene handler om ren forvaltning. Fylkeskommunene er ikke sterkere «utviklingsaktører» enn før, heller svakere.

Selv ikke den nye regjeringen la i sin erklæringen fram konkrete planer om å tilføre oppgaver til fylkesnivået.

Den andre årsaken er internt i Trøndelag. Jeg drister meg til påstanden om at absolutt ingenting har blitt bedre i gamle Nord-Trøndelag av å slå seg sammen med Sør-Trøndelag. I stedet har mange ting blitt langt verre.

Den politiske debatten er så å si død. Utrolig nok er det over 20 heltidspolitikere i Trøndelag fylkesting, som tjener opp mot en million kroner hver i året. Men de evner nesten aldri å ta en større rolle enn å saksbehandle det rådmannen legger fram for dem.

Hvis Nortura hadde lagt ned skjærelinja og 70 arbeidsplasser i Steinkjer mens Nord-Trøndelag var eget fylke, hadde det gått 20 minutter før en ambisiøs fylkesråd hadde vært på plass med millioner i omstillingsmidler – og med tung politisk støtte for å presse Nortura hardt.

Hvis Nord-Trøndelag var eget fylke og nok en regjering lot jernbanebyråkratiet totalt nedprioritere togsatsing gjennom Trøndelag, hadde det satt et samlet fylkesting på krigsstien.

Noe gjøres kanskje, men det holder dessverre ikke at fylkesordføreren er ute i avisene og kritiserer!

Kommende uke er det fylkesting. Da kommer noen spede forsøk på å reise politisk debatt – i form av såkalte interpellasjoner og spørsmål. På menyen står rødlistet kulturmiljø, flytilbudet på Røros, manglende lys i rundkjøringen på Strindheim og varsling av feil på fylkesveier. Og 41 saker fra rådmannen til ren saksbehandling.

De største profilene i gamle Nord-Trøndelag har alle rømt fylkespolitikken. Anne Marit Mevassvik (Ap), May Britt Lagesen (Ap) og Terje Sørvik (Ap), som alle var fylkesråder i gammelfylket, var de tre mest sentrale pådriverne for å slå sammen. Nå er de borte alle sammen – til byråkratiet og Stortinget. Nordtrønderne som er igjen i fylkespolitikken tipper jeg du ikke har hørt om.

Etter sammenslåingen av fylkene, ble også partiene slått sammen. Har det gitt sterke fylkesparti som løfter gode og viktige saker på vegne av trøndere? Ikke i Trøndelag Ap iallfall. Der har man stort sett kranglet om makt og posisjoner – og nå venter vel de fleste på neste kapittel i sagaen om Trond Giskes maktcomeback.

Senterpartiet fremstår ubekvemme med nyfylket, og evner i liten grad å løfte saker opp til debatt. Høyre fremstår paralysert i Trondheim, Trøndelag og i Steinkjer. De andre opposisjonspartiene forsøker å løfte sine enkeltsaker, men får heller ikke satt politisk dagsorden.

Og uansett har man ikke somlet seg til å slå sammen valgkretsene i stortingsvalg. Så heller ikke politisk har man fullt ut akseptert samlingen av Trøndelag.

Til politikernes forsvar må det nevnes at Trøndelag er fryktelig stort – og mange sliter med å kjenne hele sitt nye omland.

Hva så med de relativt få oppgavene fylkeskommunen har ansvar for?

Kollektivtransporten i fylket er nær sammenbrudd. Nordtrønderske distrikter framstår som en brysom parentes når ledelsen i AtB har enorme problemer med å få bussrutene i Trondheim til å bli lønnsomme. Og selv om fylkespolitikerne ikke fortjener all skyld i at taxikjøringen av skolebarn er en katastrofe, virker de helt ute av stand til å rydde opp i saken.

Langt fra alt var bra i gamle Nord-Trøndelag, men inntrykket man ofte fikk, var at fylkeskommunen strakk seg langt for å ordne opp – om det gjaldt hvor bussen skulle stoppe, eller hvilke ordninger man kunne lage for å sikre næringsutvikling. Nå er inntrykket det motsatte: Hvordan kan man kutte, spare og rasjonalisere for å gjøre minst mulig i distriktene.

De videregående skolene nord i Trøndelag driftes tilsynelatende godt – men har det blitt noe bedre enn før? Neppe – og i årene som kommer, må man hanskes med stor elevtallsnedgang i distriktene og enorm økning i Trondheim. Opp med hånda den som tør spå noe annet en voldsom sentralisering i skolebudsjettene!

Og hva med de ambisiøse prosjektene om å redusere skolefrafall eller lage utdanninger som næringslivet drømte om? Kanskje jobber noen med dette, men i så fall er de helt gjemt bort i byråkratiet.

Den siste store kategorien fylkeskommunene har ansvar for er vei. Har det blitt lettere å få penger til store veiprosjekter i Nord-Trøndelag? Nei, heller motsatt. For all framtid vil konkurransen om veipengene være knallhard – og nordtrønderske fylkesveier vil aldri nå opp i verken trafikktall eller andre vurderinger av «samfunnsøkonomisk nytte».

Det er planer om å bygge et nytt fylkeshus i Steinkjer. Det er jo fint – men med mindre man hadde planer om å samle hele fylkeskommunen i byen, har det ikke skjedd noen reell styrking av gamle Nord-Trøndelag. Store deler av byråkratiet sitter fortsatt i Trondheim – og der har også hele den politiske ledelsen sitt oppmøtested.

Jeg, og mange andre, var betinget positiv til sammenslåingen, men tålmodigheten begynner å renne ut. Ja, vi trøndere har felles dialekt, kultur og historie, vi deler (en viss) entusiasme for Rosenborg og vi har den samme flyplassen. Alt dette hadde vi også før sammenslåingen!

Nå er det på tide å ta tilbake kontrollen over samfunnsutviklingen i Nord-Trøndelag, om nødvendig som et eget fylke. For med mindre det gjøres store endringer, er ikke Trøndelag fylkeskommune en god politisk løsning for Trøndelag.

Det kan være rett som mange nå påpeker at omkamper om strukturer er å kaste bort tid og penger. Men det handler også litt om hva utgangspunktet er. Hvis strukturen man har fått er så dårlig at den ikke fungerer, er det en politisk plikt at man leter etter nye løsninger. I slike tilfeller er ikke reversering bakstreversk, det er politisk ambisiøst.