Sivert Rossing løfter spørsmålet i en artikkel på Trønderdebatt og min umiddelbare reaksjon er: Gidder vi? Har vi ikke akkurat «landet» etter sammenslåingsprosess hos både i fylkeskommunen, Statsforvalteren og mange organisasjoner? Jeg trenger et par døgn i tenkeboksen. Sivert har flere gode poeng, og jeg gir det en ekstra sjanse siden det er han som spør. Sivert er politisk nøytral, ser dette utenfra, og er en av dem som over en periode hadde best oversikt over nordtrønder politikken. Jeg lander på at han faktisk har rett. Nå som oppløsningstoget går er det på tide å ta debatten, det kan bli lenge til neste mulighet. Gi oss i det minste den folkeavstemninga vi aldri fikk.

I mine øyne ble det en «frivillig» tvangssammenslåing i Trøndelag. I tillegg var jeg sterkt imot hele prosjektet, kjente meg ikke igjen i historiefortellinga vi fikk framlagt og hadde ingen tro på at det ville komme noe godt ut av regionreformen. Derfor har jeg ikke blitt skuffa. Det har blitt omtrent som forventet.

Når organisasjoner går gjennom alle sine oppgaver for å samle seg om en ny og omforent praksis skal man virkelig ha vært god på utviklingsarbeid tidligere om ikke noe blir til det bedre. Men det har vært en utviklingsprosess med store omkostninger, og alt har ikke blitt bedre, tvert imot. Sivert gir flere gode eksempler på at tilbudet til innbyggerne ikke har blitt bedre. Rakel Trondals gode ønske om at 1+1 må bli 3 har ikke slått til, sett fra Nord-Trøndelag. Men sett fra mitt eget fylkesparti, som har hatt en god sammenslåingsprosess, har gått fra å være i opposisjon til å bli en del av makta og i tillegg er i medvind, kan det kanskje virke sånn.

Kanskje er mine minner fra tida i gamle Nord-Trøndelag Fylkesting en smule nostalgiske. Debattklimaet var høyt og debattene kunne bli lange. Replikkene kom som perler på en snor. Husker at jeg kom til å nevne både rødlista og svartelista i ett og samme innlegg, noe som førte til at begge de ellers så sindige herrene fylkesordfører Viken og fylkesvaraordfører Sandstad tok replikk -underveis i innlegget. Det var ikke noe å si på engasjement. Og vanligvis ledet den alltid smilende Viken oss stødig gjennom saklista med stor tålmodighet før strek ble satt.

Dette bringer meg over til minner fra det aller første fylkestinget i Trøndelag. Tore O hadde den umulige oppgaven med å lose oss gjennom hele Trøndelag på en fjerdedel av tida vi vanligvis brukte kun i norddelen. I tillegg var vi over dobbelt så mange representanter. Unødvendige replikker ble det ikke så mye av, i hvert fall ikke blant oss som satt godt innmøblert bakerst til venstre i salen. Det var best å rekke opp hånda minst mulig. Tidsskjemaet hadde allerede sprukket i det Fagerbakke tok ordet til dagsorden (møtegjennomføring). Tore O. hadde heller ikke tatt høyde for at landbrukspolitiske debatter kunne ta både én og to timer nord i fylket. Han flyttet «Innspill til jordbruksforhandlingene» nederst på saklista sammen med andre saker han hadde tenkt å banke seg fort gjennom. Likevel klarte han på beundringsverdig vis å avslutte møtet tidsnok til at vi som ikke allerede hadde fått permisjon rakk å løpe til det aller siste toget.

Mitt engasjement ble noe tynnslitt i løpet av sammenslåingsperioden. Dagens representanter har nok en bedre opplevelse siden fylkestinget nå har et mer hensiktsmessig antall. Men, ett av argumentene vi brukte mot sammenslåing var at det ville gi et svekket demokrati, med færre folkevalgte som ville ha større avstand til innbyggerne. Det er krevende å skulle engasjere seg like mye i hele Trøndelag. Tidligere holdt det å enten engasjere seg i Namdalen eller resten av nordfylket (så var debatten i gang).

Noe av det beste med fylkeskommunen i nord var at den virkelig var en stor utviklingsmotor for sitt område. I sør avventet man gjerne hva Trondheim ville konkludere med. Det er ingen tvil om at eierskapet til NTE styrket vår motor. At et nytt Nord-Trøndelag vil stå uten NTE-eierskapet er et vektig argumentet mot oppløsning. Det er bare å beklage at man var med på å smuldre eierskapet utover kommunene. Men, motoren var nok ikke bare drevet av NTE-penger. Om penger er det eneste argumentet så blir det heller ikke mer penger til Trøndelag av å bare ha en fylkeskommune.

Er man opptatt av sentralisering bør det ikke være tvil om at en skilsmisse i Trøndelag vil kunne bidra til å motvirke dette. Dette er den viktigste grunnen til at det er på tide å ta debatten nå. Og selv om mye har blitt sammenslått er det fortsatt mange som stort sett jobber der de var før, og mange har hatt et par år på hjemmekontor. Jo lenger man avventer en skilsmisse jo vanskeligere blir det. En oppløsning vil uansett bli enda en ressurskrevende og slitsom prosess, både for politikere og ansatte, dessverre vil det i stor grad ramme de samme menneskene. Min menig er likevel at det vil være verdt det. Det vil være best for nordtrønderne i et langsiktig perspektiv, om vi gidder.

Om regionreformen strander med en fylkesgrense mindre i Trøndelag, og folket tenker at nå får det være som det har blitt, vil det være fint å gå videre med en folkeavstemning i ryggen.