Gå til sidens hovedinnhold

Pandemiens pris

Verden har levd med koronasmitten i over ett år. Det er ti måneder siden Norge stengte ned første gang. Vi begynner å ane hva som er pandemiens pris.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

2021 startet med nok en nedstengning – for å demme opp for forventet smitte som følge av reising og sosial omgang i forbindelse med jule- og nyttårsfeiringen. Statsminister Erna Solberg ville være føre var – og smittetallene på nyåret viser at hun hadde sine grunner. Men for hver nedstengning øker også prisen samfunnets byggeklosser må betale for bekjempelsen av pandemien.

For svært mange, antakelig flertallet av oss, har ikke disse månedene gjort livet voldsomt mye vanskeligere å leve. Jo da, utesteder og treningssenter har i perioder vært stengt – og når de er åpne, ligger tanken om mulig smitte i omgang med mange ukjente i bakhodet hos de fleste av oss. Kulturtilbud og idrett lever på sparebluss, og stakkarene som prøver å underholde, lever under kontant trussel av å bli merket som smittespredere. Vi har nesten sluttet å fly og i byene vil myndighetene helst ikke at folk skal bruke buss, trikk og T-bane. Likevel; det er til å leve greit med, mye av dette. Iallfall så lenge vi vet at det er for en begrenset periode.

Men ikke for alle. Pandemiens pris for mange er ensomhet, økt utenforskap, tap av livslyst og selvrespekt. Samt økt smerte for utallige barn som lever med foresatte som ikke evner å gi dem den omsorg de trenger, og som kanskje også påfører dem fysisk og psykisk smerte gjennom mishandling og misbruk.

Alt dette levde vi med også før pandemien. Men at det har forsterket seg, vil de færreste våge å benekte. Både tall fra helsevesenet og historier formidlet i media forteller sitt.

Det slår ulikt ut. Ensomheten slår ikke likt ut blant tenåringer som eldre. Mange tenåringsforeldre har økende bekymring for at disse månedene skal sette varige spor. Sosiale relasjoner forvitrer også i generasjonen som har svart belte i å leve deler av livet via ulike plattformer. Digital kommunikasjon har sine fortrinn – men også betydelige svakheter. Vi mister mange lag i kommunikasjonen når vi forholder oss til hverandre via en skjerm. Dette rammer også elever som ikke får den undervisning de har behov for.

Som bedriftsleder har jeg innsett hvor ufattelig mye tid – for ikke å snakke om penger – vi kan spare ved å ta kjappe møter med et definert innhold digitalt. Dette tror jeg vil komme både klimaregnskapet og bedriftsregnskapene til gode i årene som komme, for vaner kommer til å bli endret. Som far er jeg imidlertid bekymret over at unge landet over blir gående alene med utfordringer, problemer og tanker som hører livsfasen til. Det er tross alt lettere å snakke når man treffes fysisk. Det er i småprat, blikk og kroppsspråk mye av kommunikasjonen som skaper bånd og forhold ligger. Nå opplever titusenvis av tenåringer at de er henvist til en slags «evig» husarrest. Når skolene i tillegg stenger ned, blir dette langt på vei totalt. De mister ikke bare gleden av å være sammen – de går også glipp av nødvendig lærdom som ligger i å omgås andre. De mistet klasseturer og utflukter i forbindelse med fritidsaktiviteter i fjor – og mange frykter at de vil miste det samme kommende vår og sommer.

En annen gruppe som sliter med økt ensomhet befinner seg i den andre enden av livsløpet. Eldre mennesker er i langt mindre grad enn unge fortrolig med digital kommunikasjon. Ikke bare sliter de med teknologien, med årene taper de fleste av oss mye av evnen til å omstille seg raskt – og dette forsterker seg dess eldre vi blir. Det lever fortsatt titusenvis av oppegående mennesker blant oss som aldri har slått på en datamaskin. Da blir overgangen både brå og brutal når de henvises til å treffe andre via en skjerm.

De fleste av oss kjenner godt voksne par som det siste året har vært skilt i uker og måneder fra hverandre, fordi den ene bor på institusjon og den andre fortsatt bor i privat bolig. Man behøver ikke være voldsomt empatisk for å skjønne smerten som ligger i at man ikke lenger kan møtes og snakke sammen, når man har vokst sammen gjennom flerfoldige tiår. Og dette gjelder ikke bare folk som bor på institusjon. De fleste har opplevd at muligheten til å motta besøk har begrenset seg voldsomt i løpet av pandemien – og der det ikke er pålegg fra myndighetene som legger hindringer i veien for normal kontakt, skaper frykten for å bli smittet begrensningene.

At motløsheten kommer sigende og livslysten renner ut er kanskje ikke så rart når man utestenges fra alminnelig kontakt med ektefelle, barn, barnebarn og nære venner. Mange skjønner også at ett år tapt på grunn av smitteverntiltak gjør et større innhogg i tidskontoen enn man har godt av å tenke på. Det er nå engang sånn at dess eldre vi blir, dess større del av framtida ligger bak oss. Der vi kan fortelle en frustrert 15-åring at livet ligger blankt og ubrukt foran og at det som er tapt faktisk kan hentes inn, er det ikke like enkelt å si det samme til en 85-åring.

Den tredje gruppen som ikke skal glemmes er alle som ble sendt ut i permisjon i fjor vår, og som fortsatt sitter hjemme i sofaen. Andre er for lengst sagt opp, eller arbeidsplassen har blitt borte underveis – og muligheten til å få nytt arbeid, er snevret kraftig inn. I betydelig grad gjelder dette folk som bemannet jobber med relativt lav lønn, og som derfor slet mer enn mange andre fra før – samt studenter som var avhengig av ekstrainntekt for å få budsjettet til å gå i balanse. Mange har fått bistand fra nær familie for å få endene til å møtes, men flere enn vi liker å tenke på har ikke den muligheten. I dette ligger en kime til økte forskjeller som vil forfølge oss inn i den nye normalsituasjonen som kommer når pandemien er brakt under kontroll.

Dersom det virkelig er noe vi har lært etter 12. mars 2020, så er det hvor viktig det er å møte andre mennesker – ansikt til ansikt, kinn mot kinn. Å se hverandre inn i øynene over en kopp kaffe, gi en klem når man møtes og skilles, våge å flørte uten å frykte potensielt dødbringende smitte. Være sammen – slik vi er skapt til og har levd, så lenge mennesket har eksistert.

Vi er ikke skapt til å leve isolert. Det er både biologisk og psykologisk unaturlig for oss. Vi berikes i samvær med andre, hva nå vi er ni eller nitti år – og vi blir fattigere når denne muligheten frarøves oss. I Oslo og deler av Østlandet har titusenvis av arbeidstakere vært plassert på hjemmekontor i over ti måneder – og de vet at slik vil det bli, til langt ut på sensommeren. Mange av dem er enslige – og har blitt ensomme.

Vi trenger å møte livet og omverdenen – uten begrensninger. Alle har behov for å være alene iblant – noen ønsker det ofte, andre sjeldnere. Men ingen har godt av å miste muligheten til å leve og ferdes sammen. Vi er flokkdyr. Da blir vårt eget speilbilde et heller stusslig selskap.

Kommentarer til denne saken