Gå til sidens hovedinnhold

Påskebudskapet forteller oss at vi er ikke alene, selv om vi må være for oss selv

Blir det påske i år, med alle restriksjonene på hva vi kan gjøre? Hva skal til for at det skal bli påske?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi har mange ord som «påske» er en del av: Påskeferie, påsketur, påskeføre, påskevær, påskeegg, påskelam, påskekrim, påskekryssord, påskeliljer.

I NRK-programmet «Eides språksjov» i fjor var slike uttrykk et tema. Da fikk vi et interessant eksempel på at ikke alt er like opplagt for alle. Irene Kinunda fra Kongo, som har bodd i Norge lenge, ble spurt om hvordan hun feiret påske der hun kom fra og hva hun tenkte om våre måter å feire på. Hun sa at mye var annerledes og at det tok lang tid å forstå.

Et eksempel var ordet «påskefjellet». Hun fikk oss til å skjønne at det er et særnorsk uttrykk.

I programmet fortalte kvinnen at hun hadde lurt på om ordet «påskefjellet» beskrev det fjellet der Jesus døde, Golgata. Det er jo dette fjellet en hører om i de fortellingene som gir rammer for kristen påskefeiring. Og for henne var påske en tid for store samlinger i kirken, med lesing fra Bibelens påskefortellinger, med sang og musikk, dans, mat og drikke. Rett og slett en opplevelse av fest og glede.

Dette var en morsom vinkel, men også en tankevekker. Det er jo noe helt annet mange av oss her til lands legger i ordet «påskefjellet»: Snø, sol, ski, ferie. Mange av oss har gode og glade opplevelser knyttet til den slags. Det er en del av det moderne og gjerne urbane liv. For de som måtte ha ferie og råd til slikt.

Vi har bruk for det som kan gi oss energi, avveksling, rekreasjon, naturopplevelse, helse og glede. I år opplever mange et særlig sterkt behov for å kunne komme litt bort fra hjemmekontoret, fra alle tanker om smittevern og restriksjoner og karantene, og bare være ute og få nye perspektiver på livet. For eksempel fra fjellet. Mye av det vi sier om påske, er knyttet til hyggelige ute-aktiviteter, eller i alle fall til fritid og ferie i denne høytiden som kommer i overgangen mellom vinter og vår.

For kristne kirker rundt omkring i verden er påsken den aller største høytiden, med mange og sterke tradisjoner knyttet til feiringen av Jesu oppstandelse. Feiring av at livet vinner over dødens makt, er sterke saker. Derfor er det noe som markeres og feires storslått. For de aller fleste uten snø og ski.

Jeg har vært mange ganger på det andre påskefjellet, på Golgata. Mine arbeidsoppgaver som generalsekretær i Kirkenes verdensråd medførte jevnlige besøk til kristne i Palestina og Israel. Det som sies å være det opprinnelige Golgata der Jesus ble korsfestet og døde, ligger inne i det som kalles gravkirken i gamlebyen i Jerusalem.

Her er en sjelden alene. Under normale forhold er det mengder av mennesker, pilegrimer og turister, som kommer dit fra hele verden for å se, gå opp noen trapper og berøre fjellet. Det kan være gripende å se på. Mange kommer for å be, for seg og sine, for dem som lider i dag, for dem som er offer for ondskap, urett, synd og død. Sterke følelser blir uttrykt.

Den kristne tro er at Jesus led og døde med oss og for oss. Det handler om kampen mot det onde, det vi kaller synd, og for livet og kjærligheten.

For historien ender ikke på Golgata-fjellet. I den samme store kirken i Jerusalem ligger den tomme graven, omrammet av en åttekantet steinkonstruksjon. Der er køen minst like lang. Den er et mønster som oktogonen i Nidarosdomen er laget etter. Opplevelsen av å være på det stedet hvor Gud reiste Jesus opp fra de døde, kan for mange bli enda mer overveldende.

Enten vi velger det opprinnelige påskefjellet i Jerusalem, eller påskefjellet vi kjenner her hjemme, trenger vi noe som kan sette oss i en sammenheng der vi ser at vi er en del av noe større enn oss selv, noe som er solid og godt, noe som gir kraft og mening.

Derfor er jeg lei meg for at vi må avlyse samlingene for å feire påske i kirkene i år. Det skulle vært min første påskefeiring i Nidarosdomen. Nå må vi følge regjeringens strenge anbefalinger å gjøre det som er mulig for å dempe det farlige smittetrykket i Norge og i verden forøvrig, og derfor avlyse arrangementer som er planlagt.

Men det blir påske i år også.

Selv om høytiden blir annerledes enn vi ønsker, kan vi følge hjertes trang og søke det hellige over alt. Mange kirker vil også være åpne for den enkeltes besøk, for å tenne et lys, be, eller kanskje snakke med en prest. Og påskebudskapet forteller oss at vi er ikke alene, selv om vi må være for oss selv.

Noen har denne påsken mer enn ellers behov for en glede. Vi kan gi hverandre det, selv om vi ikke kan møtes fysisk. En kontakt, sende en hilsen eller en blomst, ta en telefon, gå en spasertur sammen ute. Slik kan vi oppleve en «høydare» - også denne påsken, en oppløftende opplevelse av å være på et lite eller stort «påskefjell».

God påske!

Kommentarer til denne saken