Tenk deg følgende: Du har opplevd et overgrep. Noen har kysset deg, befølt deg, kanskje trengt seg eller et objekt inn i deg, mot din vilje. Hva er din første reaksjon?

Min var å dusje. Jeg ville bli ren. Skrubbe vekk hver en tanke og følelse, så jeg kunne legge meg og våkne opp dagen etter med tanken på at det bare var en vond drøm. Men det kunne jeg ikke. Ikke enda. Først måtte jeg bort til overgrepsklinikken for sjekk og sporsikring, så kunne jeg anmelde overgrepet etterpå.

Jeg var heldig. Det var en kort spasertur på ca. 15 minutter fra min trygge hule og bort til sykehuset, men det føltes langt nok. Det var så vidt jeg tok turen.

Jeg vil ikke tenke på det, men vi må. Hvor mange velger å ta den dusjen og heller prøve å glemme? Og hva kan vi gjøre for å gjøre det lettere for folk å dra på overgrepsklinikkene når de er utsatt for det de ikke skulle måtte gå igjennom?

Trøndelag er et stort fylke, med fire sykehus. De er plassert i Namsos, Levanger, Orkanger og Trondheim, og for mange er det en lengre tur med kollektivtransport for å komme seg dit, om de ikke kjører selv eller har støtte. Jeg mener at det ikke burde være nødvendig å sette en mann på ferja fra Leka eller eller en kvinne på bussen fra Røyrvik like etter et overgrep.

Jeg mener vi bør få til et ambulerende tilbud med et team som kan komme hjem til de som bor langt unna de overgrepsklinikkene vi har her i Trøndelag.

Slik sikrer vi at flere kan bli ivaretatt og at vi setter terskelen lavere for at folk ber om hjelp når de trenger det. De som har opplevd et overgrep har allerede gått igjennom noe traumatiserende, om vi ikke skal legge ansvaret over på dem i form av å ta kollektivtransport, udusjet, kanskje med blod eller kjønnsvæsker på klærne de helst vil ut av like etter overgrepet ble begått.

Vi må huske at overgrep ikke bare hender i storbyen natt til søndag. Det kan skje uansett kjønn, bekledning, alder og etnisitet, det kan skje i familieselskap, grøftefylla eller hos naboen. Det kan være fingrer, kjønnsorgan, munn eller objekter som blir brukt, og det er ikke bare penetrering som kvalifiserer som overgrep. Settingen rundt eller hvem det begås mot spiller ingen rolle. Alle som blir utsatt for overgrep har rett til hjelp og oppfølging.

Nå må vi ta opp debatten om hvordan vi kan gjøre det på best mulig måte. Jeg mener at ambulerende overgrepsteam er et mye bedre alternativ enn å sitte udusjet på kollektivtransport i timesvis, redd og alene.

Det er i grunn et nytt overgrep, fordi vi har mangelfulle tilbud for våre overgrepsofre.