Sommermote, Farsott | «Plagget som ga flat rumpe et ansikt»

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg mistenker at det er en slags «sick joke» i bransjen, om å fortelle oss at de mest ukledelige gevanter er absolutte nødvendigheter, hvis man skal unngå å bli mobbeoffer i skolegården, på arbeidsplassen, eller hvor du nå måtte befinne deg. Poenget er vel snarere at du blir mobbeoffer, med en gang fotoalbum av deg iført tåpeligheten dukker opp i etterkant.

For noen år siden var sykkelshorts en slik flyktig trend. På Andreas Leknessund – som klatrer opp italienske fjell til frokost – ser det kanskje ikke så ille ut, men for en som bare har kommet så langt at han har fått kjøpt sykkelutstyr for 40 lapper, men ennå ikke har fått prikket inn toppformen, ser det katastrofalt ut. En shorts som er ment å stramme rundt lårmuskulaturen, forutsetter at man faktisk har lårmuskulatur.

Hvis du attpåtil har på deg sykkelsko, som forhindrer at foten glir ut av trøa, men garanterer at du glir på hvilket som helst annet underlag, er klovnekostymet komplett. Har man tenkt at dette har en så viktig praktisk funksjon, at det ikke er nødvendig å bry seg med design? Ikke vet jeg, men stygge er de – med mindre du har valgt å hente motetips fra klovnene på Sirkus Arnardo.

Det samme gjelder løpetights, som de senere år har tatt over stafettpinnen fra sykkelshortsene. Vi glemmer det liksom opp i all feiringa, men det er faktisk så stygt at selv Warholm ser teit ut i det. Ingen får seg bare til å si det til ham, der han står og gliser – øverst på podiet. Hvordan det ser ut på oss vanlig dødelige, kan du levende forestille deg, men det bildet du hadde i hodet da du kjøpte dem, er ikke sånn som det ble.

Løpetights går gjerne hånd i hånd med såkalte «raske briller» – som liksom skal være solbriller spesialdesignet for å løpe raskt med. Hvorfor de alltid har ekstremt glorete farger, og gjerne rosa glass, skjønner ingen. Kanskje greia er at man løper så raskt, at den eneste måten å få frem at du har dem på, er å bruke «reklameplakat fra helvete»-look. Den første jeg observerte som hadde dette på seg utenfor skiløypa eller treningsarenaen, var Petter Northug jr. Han innrømmet senere å ha brukt narkotika.

Team Antonsen hadde i sin tid en sketsj om en som drev med «ærlig mote», hvilket vil si klær som fremhevet det du hadde kompleks for. Det som en gang var noe man lo av, har dessverre ved flere anledninger blitt en greie i motebildet. Topper med åpen mage, for eksempel, lot enhver kroppslig svakhet komme for en dag.

Sommerkjoler med innstramming rett under brystet, var nesten enda verre, ettersom de fikk selv de mest anorektiske blant oss til å se gravide ut. Det samme gjaldt shortsene med høyt liv, som får alle rumper – uansett fasong – til å se gedigne ut. «Bukser med legg» var et annet motefenomen som på forunderlig vis klarte å få selv de mest veltrente til å se fetladne ut rundt livet.

Noe av det samme gjelder plagget som ga flat rumpe et ansikt – jeg snakker om bukseshortsen. Den minner om piratbuksene kvinner har, men er ment for menn og er totalt uten form. Og funksjonen med at man har glidelås som kan omgjøre buksa til noe som går midt på leggen, er så stupid at vokabularet mangler ord.

Det er for så vidt ikke noen sommermote, men ettersom det har blitt så populært å iføre seg ved festlige anledninger, må jeg nevne det likevel. Bunad er sannsynligvis det mest ukledelige plagget på jord. Det får en topptrent sylfide til å se ut som ei dundre. I en tid der folk er manisk opptatt av å se godt ut – hvor helsekost, crossfit og zumba er en livsstil man sjelden fraviker – velger man altså å slenge alt over ripa ved å iføre seg en drakt som uansett utgangspunkt gir samtlige en tønnefasong.

Folkedrakten er noe vi bruker i snitt fem ganger i livet, noe som gjør det til verdens mest eksklusive plagg, med tanke på at det koster vanvittige 50.000 kroner med alt ekstrautstyret. Omtrent som en bruktbil, altså, bare at farkosten som regel varer 100.000 kilometer og ikke trengs å sys ut 2 cm for hvert år.

Det er langt mer vanlig å le av 90-tallets klassikere: plattformsko og sølvsekk. Selv om de stort sett bare dukker opp i bygderevyer i dag – når noen skal parodiere ungdomskultur – var de praktiske i sin samtid. Sølvsekkene var knøttsmå, og hadde kun plass til det eneste ungdommene uansett hadde med seg – noen ecstacy-tabletter. Og plattformskoene hjalp deg til å se lysene fra DJ-boksen – sånn hvis du ikke tråkket over og måtte sendes på legevakten, da.

Den maritime moten har vårt sjøfarende folk alltid vært tiltrukket av. Det eneste overraskende er at vi om sommeren har konsentrert oss om plaggene som ga inntrykk av at vi var langt rikere enn vi var. Seilersko har i mange tiår vært en gjenganger, selv om det er de færreste forunt å ha råd til seilbåt.

På forunderlig vis har Christian Ringnes denne sommeren blitt et moteikon. Bare sjekk antallet bandana-print-skjerf rundt halsen som er i omløp. Hvem ønsker vel ikke å være skipsreder? Og når det attpåtil kan ordnes for 149 kroner på Dressmann, er det en «done deal». Ingen bør fortelle dem at det i kanskje enda større grad sender assosiasjoner til speider’n, men det er de kanskje «alltid berett» på?

Noe som er vanskeligere å fatte, er hvorfor såkalte «chokers» – altså, en stram tørklegreie jentene skal ha rundt halsen – er så poppis. På samme måten som pologensere for menn, har de en forunderlig evne til å få frem det som måtte finnes av antydning til dobbelthake. At det ikke så sånn ut på Kate Moss eller David Beckham, spiller ingen rolle.

I sin tid var det lisseslips og skjortesnipper i metall som rulet, hvor man med påtatt hjulbent ganglag strenet mot bardisken i saloonen. Cowboy-estetikken er nå en gang nydelig, men er noe de fleste vokser av seg, etter karnevalene i barnehagen. Det samme burde være tilfellet med piratskjortene. Den egentlige grunnen til at Johnny Depp havnet i så mange rettssaker, ligger nok i hangen til å gå rundt i noe slik.

Det er typisk at folk på min alder klager over klær som er påtatt slitt eller ødelagt når man kjøper dem. Syre- eller steinvaskede jeans, bukser som har hull på knærne når man kjøper dem eller bevisste «reparasjonsmerker» og lapper, er imidlertid det mote dypest sett handler om – å gi et annet inntrykk av hva som er tilfelle i virkeligheten. At man betaler tusenvis for noe man lett får til med en feilvask eller litt slitasje, får heller være.

Snekkerbukse dukker fra tid til annen opp som en trend i tiden. Uhyre praktisk, hvis du akkurat har født tvillinger og ikke har andre klær som holder seg på, eller du av andre grunner har gått ned 40 kilo. For alle andre burde moten forbys.

Nei, det tryggeste er nok å holde seg til det «seife». En grilldress i bomull vil aldri gå av moten. Etter noen vaskerunder trenger du heller ikke bekymre deg for at du har lagt på deg, heller. Buksa har hengerumpe, uansett kroppstilfelle. Hvis man matcher det med en tidløs genser med Tommy Hilfiger skrevet med krigstyper på fronten, er man dresset for å skape misunnelse blant alle man treffer på sin byferd.