Gå til sidens hovedinnhold

Plass til bjørn?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Forvaltningen av brunbjørn synes å ha nådd et absolutt bunnpunkt. Tiltakene som skal løfte bjørnebestanden til levedyktig nivå jf. naturmangfoldslovens § 5, uteblir. Med ynglinger på kun sju kull følges ikke Stortingets vedtatte bestandsmål på 13 årlige ynglinger opp. Bestanden i Midt-Norge ligger også under målsetning, selv 15 år etter at vedtaket er gjort.

148 brunbjørn ble registrert i Norge i 2019. Bjørnens status på rødlista er sterkt truet (EN). Artsdatabanken sier følgende:

«Arter vurdert til de tre kategoriene kritisk truet (CR), sterkt truet (EN) eller sårbar (VU) omtales som truede arter, og disse har høy til ekstremt høy risiko for å dø ut fra Norge hvis de rådende forholdene vedvarer».

Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Naturvårdsverket i Sverige har analysert bjørnens levedyktighet i Norge og Skandinavia. Ett av funnene var at Norge må øke sin bestand, og gi binnene sterkere beskyttelse.

Naturvernforbundet har gjennom en årrekke fulgt rovviltnemnda i region 6, som i sin forvaltningsplan har en målsetning om 3 årlige ynglinger av bjørn. Målet er aldri innfridd. Antall bjørn i regionen har ligget mellom bunnmålet 19 i 2015 (åtte binner) og 34 som en topp i 2019 (tolv binner). I perioden 1993-2020 er det en kjent avgang på 48 hannbjørner og 16 binner (tolv voksne binner) i regionen. Med så sterk avskyting vil ikke bestanden vokse slik Stortinget har vedtatt.

I Skandinavia har brunbjørn svært lav formeringsevne. Antall reproduserende binner står dermed sentralt i forvaltningen. For å øke antall binner ble det i statsbudsjettet av 2020 sagt at man ville legge føringer om at områder med kjent forekomst av binner må prioriteres til bjørn inntil nasjonalt bestandsmål nås. Dette er i tråd med oppdatert kunnskap om svak bestandsutvikling for bjørn over tid samt Stortingets vedtatte bestandsmål. Det er også i tråd med nasjonalt og internasjonalt lovverk som gir Norge et særskilt ansvar for å ta vare på bjørn.

NINA har nylig vurdert arealbehovet til binner samtidig som de har sett på betydningen av svensk forvaltning for bestandsutviklingen i region 6. Resultatene er interessante. Studien viste at kun 45 prosent av totalarealet i forvaltningsområdet kan karakteriseres som egnet habitat for voksne binner, mens 55 prosent er uegnet. Beregninger har vist at det kreves 8 voksne binner (fire år eller eldre) for å sikre tre årlige ynglinger i regionen.

Det er tre årsaker til at antallet binner ikke økes i forvaltningsområdet. Binner går over til Sverige og blir skutt der, eller de går ut av forvaltningsområdet på norsk side med samme resultat. Eller de blir skutt ulovlig.

Svensk forvaltning har i årene 2011-2018, felt 23 binner innenfor en 15km buffer fra grensen til forvaltningsområdet for bjørn i Midt-Norge. Ti av disse binnene hadde delvis opphold i Norge. Naturvernforbundet har i mange år henstilt norske myndigheter om å samarbeide med Sverige slik at de reduserer sin avskyting av bjørn inn mot grensen. Dette ville vært et viktig tiltak for å øke bestanden. I Sverige er bjørn rødlista som nær truet (NT, 2015), dette med over 2900 individ. At svenskene høster av sin levedyktige bestand for å beskytte samisk tamreindrift, er forståelig.

Trøndelag hadde en kjent avgang på åtte binner (fire voksne) i perioden 2018-2020. Ei binne ble i fjor felt under fellingstillatelse på hannbjørn. Med fjoråret fulgte også tilfeller av alvorlig faunakriminalitet da Statens naturoppsyn dokumenterte at fem binner (to voksne, to fjorårsunger og en årsunge) ble jaget ulovlig av flere snøskutere fra norsk til svensk side der de ble skutt under skadefelling. Ei binne med to fjorårsunger ble skutt på norsk side av reingjerdet ved Gjevsjøen. Den andre binna på svensk side i omtrent samme område. Årsungen ble skilt fra sin mor under flukten og erklært død. DNA-funn viste at begge disse voksne binnene hadde sitt leveområde i Trøndelag. I tillegg ble det skutt tre binner med ukjent ID på svensk side øst for Lierne i fjor.

Miljødirektoratet uttaler at hendelsen fra Gjevsjøen har fått betydelig negativ konsekvens for nasjonal og regional bestandsutvikling av bjørn. Man antar at det vil ta flere tiår før man får erstattet denne store avgangen av norske binner.

NINA-rapporten har gitt ny verdifull kunnskap om forvaltningsområdet for bjørn i regionen. Figuren under (Kart: NINA Rapport 1952, Norsk institutt for naturforskning) viser at det meste av egnet bjørnehabitat er i skogsområdene langs svenskegrensa, opptil grensa mot Nordland. Den midtre delen fra nord til sør er fjell og mindre egnet. Den vestre delen med skog øst for E6, er også godt egnet. Langs E6 er det skogsområder videre vestover som er velegnet.

Denne vestre delen strekker seg også litt lenger sørover enn nåværende forvaltningsområde. Det østlige av forvaltningsområdet fungerer bra, men har altså den ulempen at binner går over til Sverige og blir skutt. Rovviltnemnda må derfor endre området for bjørn i forvaltningsplanen. Ved å ta inn skogsområdene vest for E6 som prioritert til bjørn, vil det være betydelig større mulighet for å nå målet som Stortinget har vedtatt, «i vår tid».

En utvidelse av bjørneområdet vil medføre konsekvenser for noen, men rovviltnemnda har verktøy å bruke. På lengre sikt vil konfliktnivået kunne bli mindre, fordi en da får grenser som binnene lettere vil holde seg innenfor.

Nylig kom de første kravene om uttak av bjørn på vårsnø. Naturvernforbundet kan ikke se at krav om uttak av bjørn i region 6 kan rettferdiggjøres med de store avgangene vi har sett de fire siste årene. Kravene må avvises. Nyt heller at binna har unger å ta med seg ut av hiet. En levedyktig bjørnebestand er en viktig del av vårt biologiske mangfold, også i Trøndelag.

Kommentarer til denne saken