«Jeg ser en idyllisk naturfilm. Scenen skifter. Hundrevis av døde fugler. De har spist plastavfall.» Med disse ordene innledet jeg en engasjert bloggtekst om vern av naturmangfoldet, publisert i april 2014.

På den tiden var jeg politisk aktiv i MDG, og opptatt av at vi måtte gjøre mer enn å fokusere på klimakrisen. Å løfte naturen og miljøet i bredere forstand var min kampsak. Dette engasjementet gjorde meg til en relativt opplyst borger. Likevel kom bildene i den nevnte naturfilmen som et sjokk. At plastproblemet var blitt så alvorlig, hadde gått under radaren. Åpenbart ikke bare hos meg, for temaet hadde ingen framtredende plass i den offentlige debatten.

I 2020 er ting annerledes. I dag vet folk flest at det har bygget seg opp enorme mengder plastsøppel på planeten vår, mest av alt i havet, i stor grad ført dit via elver som drar med seg søppel fra innlandet. Gradvis brytes plasten ned, i stadig mindre biter, som aldri forsvinner. Slik skapes en jevnt økende mengde av sirkulerende plastfragmenter, som forstyrrer de finstemte økosystemene vi er så avhengige av.

Denne innsikten har vekket mange mennesker, og aktivitetene rundt plastproblemet har økt. Det gjennomføres ryddeaksjoner verden rundt. Teknologer utvikler løsninger for innsamling av plastsøppel, samtidig som det jobbes hardt med å utvikle alternativ, nedbrytbar plast. I et marked der oljebaserte plastprodukter har blitt kjøpt, brukt og kastet i enorme mengder, ser økonomiske aktører nå en mulighet til å skape nye næringsveier, med alt fra gjenbruk av plastavfall til utvikling av grønnere produkter.

Det er derfor lov å håpe at plastproblemet vil vise seg løsbart. Når noe berører oss på synlig vis, samtidig som løsningene virker gjennomførbare, er det gjerne enklere å mobilisere til felles innsats. Derfor vil kanskje de største optimistene tenke at en blanding av folkelig mobilisering, teknologisk innovasjon og økonomisk dynamikk vil være nok til å fikse dette.

Likevel, det er vel rimelig åpenbart at vi trenger noe mer, nemlig politiske grep, reguleringer og ikke minst internasjonale avtaler. Jeg omtaler dette som plastens politikk, det vil si det som gjøres for å løfte problemet inn i den offentlige diskusjonen, med sikte på å klargjøre det for behandling og endringsgrep. Med faglig blikk kan vi si at det handler om å etablere et mer velfundert samspill mellom 1) plastens produksjon, sirkulasjon og tilhørende forsøplingsproblematikk, og 2) utviklingen av et dynamisk, flerfoldig styringsapparat som kan bidra til å løse problemene.

Denne prosessen er for lengst i gang, og den vil rulle videre i årene framover. Første steg handlet her om hva vi ser og hvordan vi tenker om det vi ser. Her har det skjedd mye de senere årene. Plastens problematikk er blitt erkjent og føyd inn i den offentlige samtalen, og gjennom dette koblet til både vitensdannelse og forsøk på å klargjøre utfordringer og muligheter. Det at jeg skriver denne kronikken, kan ses som et innspill til en pågående refleksjon over hvordan vi bør «tenke plasten». Dette arbeidet vil garantert bringes videre, ikke bare nasjonalt, men også gjennom utvikling av internasjonale standarder og omforent forståelse av problemfeltet.

Både blikket vi betrakter verden med og den tilhørende vitensdannelsen er viktig, men ikke tilstrekkelig. I tillegg kommer et omfattende arbeid med å avklare hvilke grep, teknikker, prosedyrer og apparater som kan gjøre plastproblemet styrbart. Her strekker mulighetene seg fra forbud mot oljebaserte plastprodukter, til det å løse problemet via markedsbaserte insentiver. Så langt befinner prosessen med å finne løsninger seg i rommet mellom disse to ytterpunktene.

Noen av tiltakene som spilles inn er koblet til behovet for å rydde i dagens forsøpling. Dette kan skje gjennom overordnede strategier, gjennom samspill mellom stat og kommune, samt ikke minst gjennom samhandling mellom myndigheter, næringsliv, organisasjoner og lokalbefolkning. Uavhengig av hvilket nivå som former utviklingen vil velfungerende mottaksordninger være avgjørende, helst med koblinger som gjør det mulig å kanalisere mer plastavfall inn i den sirkulære økonomien.

Det å rydde i fortidens synder er ikke nok, vi trenger også å forebygge. Løsningen kan her ligge i gode avfallssystemer, gebyrer ved forsøpling, panteordninger for å hente inn avfall, produsentansvar som ikke tar slutt når produktet blir avfall, samt støtte til utvikling av miljøvennlige produkter og redusert plastbruk (i både produkter og emballasje).

Grepene koblet til både ryddejobben og forebyggingen vil måtte handle om løsninger på ulike nivåer. Plastkrisen er et globalt problem som krever mer enn lokale og nasjonale grep. Tvert imot bør grepene som gjøres helst fungere både lokalt, nasjonalt og globalt. Gitt dette er det ikke overraskende å se hvor sterkt vekten legges på internasjonale avtaler, strategier og ordninger. Her gjenfinner vi arbeidet med å etablere omforente definisjoner og standarder, ettersom felles forståelse vil gjøre at styringsteknikkene kan kalibreres bedre.

Alt i alt ser vi her hvordan plastens politikk utvikles i et pågående samspill mellom på den ene siden det å se, forstå, etablere kunnskap og invitere til refleksjon, og på den andre siden det å klargjøre konkrete tiltak, teknikker, prosedyrer og ordninger for styring av feltet. På veien er det helt avgjørende at myndighetens styringsambisjoner og ulike aktørers selvstyring samspiller på konstruktivt vis. Klarer vi å oppnå dette, bør det være mulig å kanalisere plastens produksjon og sirkulasjon i en bedre retning enn vi så langt har klart.