Vi kan lese i Nidaros den 14. juni at hundeførere i politiet i Trøndelag er frustrert over at de ikke lenger kan bruke hund for å søke på folk for å finne ut om de har ulovlige rusmidler på seg.

Dette skyldes to ting. For det første har Høyesterett besluttet at rusavhengige på gitte vilkår ikke skal straffes for sin rusavhengighet. For det andre har Riksadvokaten, som er øverste påtalemyndighet i Norge, fulgt opp dette. Riksadvokaten har derfor tydeliggjort hvilken rammer som gjelder for hvilken type makt og tvangsmidler politiet kan benytte når de etterforsker saker knyttet til mistanke om bruk og/eller besittelse av ulovlige rusmidler til eget bruk.

Årsaken til at man gjør dette er at den makten politiet skal bruke må stå i forhold til alvorligheten i det lovbruddet man etterforskes for. Bruk og besittelse av rusmidler til eget bruk er et lite alvorlig lovbrudd, som normalt straffes med bøter, og nå får rusavhengige slippe straff for sin sykdom. Derfor er det uforholdsmessig maktbruk å benytte makt og tvangsmidler ment for langt mer alvorlige forhold. Satt på spissen kan du ikke behandle en 16-åring mistenkt for bruk av cannabis som om hen var Pablo Escobar.

Det er viktig å merke seg at dette er presisering av hva som er gjeldende rett. Slik at når politiansatte i uniform nå klager over at de ikke lenger får lov til å benytte ulike former for tvangsmidler mot folk, så handler det om at de tidligere har brutt loven og brukt uforholdsmessig mye makt mot folk. Det er en spesiell type logikk som ligger til grunn for å klage på at man ikke lenger får lov til å gjøre noe man aldri hadde lov til. Dette er en type maktmisbruk mot enkeltmennesker som avdelingsdirektør Bjørn Vandvik i politidirektoratet og statssekretær Erik S. Idsøe i justisdepartementet har beklaget. Flere kaller dette for en politiskandale.

At denne type maktbruk er å anse som et overgrep mot enkeltindivider er derfor lite omstridt. Riksadvokaten har fastslått systematisk feilpraktisering av tvangsmidler i denne type saker.

Det er derfor sjokkerende og alvorlig at politiansatte i uniform rykker ut i Nidaros og ber om å få bruke tvangsmidler som er vurdert av landets øverste påtalemyndighet som uforholdsmessige og som kan være straffbare.

Vi liker å være stolte over at vi har verdens beste politi i Norge. Men hvordan har vi kommet dit at politiansatte i uniform agiterer for å få lov til å bruke uforholdsmessig og ulovlig tvang mot folk? Svaret finner vi kanskje i Statsadvokatembetet i Rogaland sin rapport om tvangsbruk i rus-saker:

«Det kan fremstå som politiet som organisasjon ikke helt har maktet å skille mellom narkotika som et samfunnsproblem og narkotika som et straffbart forhold. Det er klart at narkotika er et samfunnsproblem som er alvorlig og omfangsrikt og sterkt uønsket i samfunnet. Narkotikaovertredelser derimot deles inn alvorlige og mindre alvorlig forhold juridisk. Det er denne nyanseringen mellom samfunnsproblem og straffbart forhold som politiet ikke i tilstrekkelig grad har klart å inkorporere i anvendelse av tvangsmidler.»

Dette bør være ganske grunnleggende for politifolk å kunne skille på. Vi verken kan eller bør behandle den enkelte bruker av ulovlige rusmidler som ansvarlig for alle problemer bruk av ulovlige rusmidler fører med seg.

Vi har gjennom en omfattende utredning fra ekspertisen i rusreformutvalget nok en gang fått fastslått at straffenivået og trusselen om straff ikke påvirker bruken av rusmidler i samfunnet. I Norge har vi i mange år jaktet aggressivt på brukere av ulovlige rusmidler. Det vi har å vise til er et enormt antall overdosedødsfall, langt over andre land vi like å sammenligne oss med. At politiet da hevder at bruken av narkotikahund og andre svært inngripende tvangsmidler gir lavere overdosedødsfall faller på sin egen urimelighet.

Politiets mandat er å etterforske og påtale straffbare forhold. Vi bruker ikke tvangsmidler ment for kriminalitet for å håndtere folk sine helseproblemer. Her kunne jeg illustrert med en rekke eksempler for vise hvor absurd det ville blitt å bruke politimakt for å løse andre helseutfordringer i samfunnet, men jeg avstår. Rusutfordringer er et helseproblem, og vi har et godt kunnskapsgrunnlag for å fastslå at bruk av narkotikahund, glattcelle, tvungne prøver av blod eller urin, eller ransakelser av hus, hjem eller mobil ikke fungerer om vi ønsker å redusere skader som følge av rusbruk. Ikke bare fungerer det ikke, det er ulovlig og kontraproduktivt. Det gjør det vanskeligere å søke hjelp når man frykter straff og hard behandling.

Politiet er nødt til å forholde seg Riksadvokaten, menneskerettighetene og må slutte å agitere for å bruke ulovlige tvangsmidler mot mennesker som har helseproblemer.

At politiet ikke lenger skal bruke tid på tid og ressurser på å krenke rusbrukere sine rettigheter gjør at de kan få tid til å prioritere annen og langt mer alvorlig kriminalitet. Eller som Riksadvokaten sier i sin årsrapport:

«At antallet registrerte mindre alvorlige narkotikasaker har falt, kan vurderes som positivt dersom frigjorte ressurser er benyttet til forebygging og bekjempelse av annen og høyere prioritert kriminalitet. Hvorvidt dette er tilfellet, er det grunn til å følge opp i tiden fremover.»

Jeg foreslår at politiansatte begynner å prioritere arbeid med mer alvorlig kriminalitet før de rykker ut i mediene i uniform og klager over at de ikke kan begå ulovligheter.