Formålet med likestillings- og diskrimineringsloven er å fremme likestilling, samt hindre diskriminering blant annet på grunn av funksjonsnedsettelse. Med likestilling i loven menes likeverd, like muligheter og like rettigheter. Som en innlysende hovedregel er diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse forbudt.

Både direkte og indirekte diskriminering omfattes av loven. Med indirekte diskriminering menes en praksis eller betingelse som bidrar til å gjøre mennesker med nedsatt funksjonsevne dårligere stilt enn funksjonsfriske. Dagens fysiske opptakskrav ved Politihøgskolen utgjør en praksis og betingelse som ikke bare leder til at funksjonsnedsatte blir vanskeligere stilt enn andre, men ekskluderer de totalt fra å delta i utdanningen.

Det er utvilsomt at de politibetjentene som skal arbeide ute i gatene, må være i stand til å utføre både arrestasjoner og pågripelser. For å kunne gjennomføre dette, er det ikke et urimelig krav å sette at disse politibetjentene må kunne løpe og ellers være i god fysisk form. Alt annet ville egentlig ha vært uansvarlig, samfunnssikkerheten og politiets mandat tatt i betraktning.

Kjernen i denne saken ligger i følgende: en klart mindre andel av politibetjentene arbeider operativt ute i gatene. De fleste arbeidsoppgavene innenfor politiet, som krever en 3-årig utdannelse ved Politihøgskolen, lar seg lett utføre selv om en person har nedsatt funksjonsevne. Dette kan være oppgaver innen etterforskning, forebyggende arbeid og operasjonssentralen. Den saklige forskjellsbehandlingen, som gjelder for de operative politibetjentene i gatene, bortfaller når vi ser på alle disse andre funksjonene som politiet også bedriver internt.

Det fremgår av vår Grunnlov § 98 at ingen mennesker skal utsettes for usaklig forskjellsbehandling. Dette er en menneskerettighet som statens myndigheter skal sikre, se § 92. Også konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) viser til at Norge, med sikte på å virkeliggjøre retten til utdanning for mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal sikre et inkluderende utdanningssystem som tar sikre på at de får utviklet sin personlighet og sitt anlegg fullt ut. De fysiske opptakskravene som stilles ved Politihøgskolen opererer nå som en hindring for dette.

Begrunnelsen fra politiet selv er at «generalistmodellen» er hellig og styrende for utdannelsen og virket. Forenklet sagt er generalistmodellen et uttrykk for at alle som blir utdannet fra Politihøgskolen, skal kunne gå inn i enhver arbeidsoppgave i politiet.

Jeg mener at en slik måte å strukturere utdanningen sin på, er mildt sagt utdatert og lite nyttig i dagens samfunn og de mangfoldige oppgavene som politiet har. Det kreves mer spesialisering. Det kreves at flere får muligheten til å gå på Politihøgskolen. Målet er å utdanne så gode politibetjenter som mulig. Da er det også nødvendig å åpne dørene for alle samfunnsgrupper som kan bidra på sin måte. Én ting er loven, noe annet er moral og etikk. Ut ifra et etisk synspunkt er det sørgelig at man ekskluderer rullestolbrukere og øvrig funksjonsnedsatte fra å følge sin eventuelle drøm for å bli etterforsker i politiet.