I en kommentar til NRK om nok en dårlig meningsmåling, hevder Aps nestleder Bjørnar Skjæran at regjeringens utfordring er at folk ikke forstår hva de faktisk arbeider med, og at det vil ta tid før nordmenn venner seg til at budsjettene må strammes til. Denne forklaringen tror jeg ikke de fleste velgerne vil kjenne seg igjen i, når regjeringen samtidig legger fram et rekordstort statsbudsjett.

Problemet til denne regjeringen er hva de har valgt å prioritere når det økonomiske handlingsrommet blir mindre. Perspektivmeldingen har varslet over lang tid at potten politikerne våre kan benytte relativt fritt fra år til år blir stadig mindre. Det ligger allikevel rikelig med muligheter i verktøykassen hvis man tar dem i bruk.

Skal vi levere gode tjenester av høy kvalitet må vi bruke ressursene i offentlig sektor riktig. Hvis ikke vokser utgiftene til et nivå som ikke lar seg finansiere med skatten du og jeg betaler hver måned. Regjeringen har foreslått å skrote avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen som Solberg-regjeringen innførte. Begrepet høres kanskje lite spennende ut, men kunne gitt et økt handlingsrom på et par milliarder kroner i året. Reformen lot de offentlige virksomhetene selv prioritere og vurdere hvor man kunne effektivisere driften.

Samtidig har regjeringen valgt å prioritere oppsplitting av fylkeskommuner og kommuner. Hvor mange hundre millioner dette vil koste er fortsatt uklart, det er derimot tydelig at dette vil kaste fylkeskommunene inn i nye endelige runder med fokus på organisering fremfor å yte gode tjenester til innbyggerne. Reverseringsiveren kommer også fram i arbeidet med domstols- og jernbanereformen.

Det er naturligvis helt legitimt av regjeringen å ha disse standpunktene, men da kan de ikke samtidig servere en historie om krisestemning i norsk økonomi. De ville hatt et større handlingsrom dersom de hadde prioritert annerledes.

Regjeringen har med andre ord klart å bli historisk upopulær uten å ta spesielt upopulære kutt.

I regjeringens verktøykasse ligger det kun en hammer, og den må brukes til alt; skatteøkning. Ved å servere en gigantisk skatteregning til næringslivet settes mange arbeidsplasser i Trøndelag i fare. I mange tilfeller konkurranseutsatte virksomheter, som allerede sliter med alt fra råvaretilgang, riktig kompetanse, sviktende markeder og svekket likviditet etter pandemien. Disse får regningen for at regjeringen velger å prioritere slik de gjør.

Vi kan glede oss over at nordmenn stadig blir eldre, samtidig, dersom vi skal sikre velferdstjenestene våre i fremtiden må vi skape et mer aldersvennlig samfunn. Høyre har fremmet en rekke forslag for å forbedre hverdagen til eldre, hvor alle gode krefter i samfunnet slipper til – dette er også god samfunnsøkonomi. Så må vi skape flere arbeidsplasser. Grunnplanken i velferdssamfunnet er verdiskapingen i norske bedrifter. Disse behøver forutsigbarhet – man kan ikke bare bruke verdiene, de må skapes. Arbeid er veien ut av utenforskap og fattigdom for mange. Høyre har løsninger på dette som gir den nødvendige forutsigbarheten og tilrettelegger for vekst.

Å presentere Kyst-Norge for tidenes skatteregning rimer dårlig med utfordringene vi utenfor hovedstaden står overfor. Som politisk redaktør i NRK, Tone Sofie Aglen, skrev i en kronikk nylig: «Når det regner på oppdretteren, drypper det på elektrikeren, regnskapsføreren, kjøpmannen, taxisjåføren og pubeieren». Verdiskaping handler om å skape livskraftige lokalsamfunn – og allerede kort tid etter at regjeringen foreslo grunnrenteskatt på oppdrettsnæringen har arbeidsplasser i distriktet blitt satt i fare gjennom prosjekter som er avbrutt eller satt på vent.

At Høyre, som velger en helt annen prioritering enn regjeringspartiene, øker sin oppslutning, bør motivere Ap til å stille spørsmål om egen politikk fremfor hvor mye velgerne egentlig har skjønt.