I 1889 vedtok Internasjonalens kongress i Paris å gjøre 1.mai til en verdensomspennende kampdag. Lite visste de sikkert den gang om at dagen skulle bli feiret året etter og i tiårene framover. Lite visste også jeg da jeg ble født at min bydel skulle prege mitt forhold til 1.mai i årene som kom.

Synet av papirfabrikken, røyken fra fabrikkpipene og den kjente «Ranheims-lukten» vitner om en bydel med sterk arbeiderhistorie. Det er derfor ikke så rart at akkurat denne bydelen har en lang og stolt tradisjon med å markere 1.mai.

I 1884 åpnet Ranheim Papirfabrikk, den gang under navnet Ranheim Cellulosefabrik. I 1890 ble det også anlagt en papirfabrikk tilknyttet anlegget. På sitt største arbeidet opp mot 800 mennesker på fabrikken. For arbeideren på fabrikken var det lange dager og tøffe forhold: «Arbeidsukene var på 84 timer, 7 dager i uka, og et skift var på 12 timer, uten spisepause. Lønnen var på ca. et par kroner skiftet, eller 17 øre timen» (Ranheim Arbeidersamfunn). For disse arbeiderne kunne 8-timersdagen virke som en fjern drøm. Det er derfor ikke så rart at arbeiderne på fabrikken etter hvert valgte å organisere seg til felles kamp for arbeiderrettigheter.

Et fast og urokkelig midtpunkt for markeringen av 1. mai har vært og er i dag, Folkets Hus på Ranheim. Det var møteplassen for 1.mai arrangementet fra tidlig på 1900-tallet, og helt fram til korona-tiden i 2020. De eldre på Ranheim hevder med stolthet at deres Folkets Hus, reist i 1898, er det eldste forsamlingslokalet innenfor Folkets Hus-bevegelsen i landet. Hvordan fattige papirfabrikkarbeidere maktet å reise sitt eget forsamlingslokale, er ufattelig. Det ufattelige i dag er også at fabrikkeieren som ga tomt til bygget, satte som klausul til denne «gaven» at det ikke var tillatt å avvikle politiske møter i huset. Etter eierskifte i 1916/1917 ble dette derimot tillatt, til glede for Ranheim Arbeidsmannsforening.

Denne fagforeningen sto i alle år ansvarlig for 1.mai-markeringen, det er først i de nyere tider at Ranheim Arbeidersamfunn har overtatt arrangør-rollen. Rett før og etter 2.verdenskrig startet 1.mai med musikk fra Ranheim Musikkforening og flaggborg av arbeiderungdomslaget sine medlemmer. Etter flaggheising av det røde flagget og internasjonalen, gikk folketoget den lange marsjen fra Folkets Hus og helt inn til Lademoen Park. Her var det samling av lag og organisasjoner for hele øst-byen, for så å fortsette fram til Trondheim sentrum og Trondheim Torg. Denne ruten var så lang at det alltid var innlagt en kort hvilepause på St.Hanshaugen (Rett ned for øvre Rotvoll).

Etter hvert ble markeringen på Ranheim mer en lokal markering, kanskje de innså at vi nyere generasjoner ikke orket å gå den lange veien til byen? Antall ansatte på fabrikken har blitt færre med årene, og Ranheim er ikke lenger det arbeidsklassestrøket det var. Likevel er 1.mai et av høydepunktene på Ranheim, iallfall for folk med hjerte på venstresiden.

I disse krisetider der vi ser en voksende ulikhet, arbeidsledighet og større kamp om arbeidsplassene er jeg glad for at 1.mai er en dag som fortsatt står ved hevd. Du trenger ikke være vokst opp i et sted med stolt arbeiderhistorie for å forstå hvorfor 1.mai er viktig, men det har iallefall preget mitt forhold til dagen. For 1.mai for meg er også dagen for å hedre de som har stått i kampen. Så når det er lov igjen skal jeg gå i tog for fabrikkarbeiderne på Ranheim og arbeidsfolk med de som har tatt den tøffe kampen som har bidratt til det arbeidslivet vi har i dag. Samtidig skal jeg gå for de kampene som fortsatt må kjempes i år og i tiårene framover.

God 1. mai!

Til slutt vil jeg takke min morfar Per Svendsen og Olav Paulsen på Ranheim Bydels Museum for god informasjon og bilder til denne teksten.