Historien om det moderne Ranheim starter med jernbanen. Stedet fikk egen jernbanestasjon i 1881, da strekningen mellom Trondheim og svenskegrensa ble bygget. Noen år etterpå kom industrien med Ranheim cellulosefabrikk. Stedet som tidligere hadde vært en idyllisk jord- og skogbruksbygd fikk en viktig hjørnesteinsbedrift som hadde stor påvirkning på lokalbefolkningens liv og virke.
Da den gamle kirken brant ned til grunnen etter et lynnedslag, donerte fabrikken ny kirketomt. Fabrikksjefen var også formann i byggekomiteen og hans kone sto for den innvendige utsmykningen. Veksten i industrien fortsatte i etterkrigstiden, og på 1960-tallet ble Ranheim en del av storkommunen Trondheim.
I dag er opplever Ranheim enorm vekst med stor boligutbygging. Papirfabrikken er fortsatt i drift, men en stadig større del av befolkningen jobber utenfor bydelen.
Ranheim ligger langs fjorden nord for Trondheim sentrum. Her er det god tilgang til fjæra og oppi åskantene er det fortsatt frodige skoger og små åkerlapper. Som en barriere mellom det grønne og fjorden skjærer Europavei 6 seg som en forspist slange gjennom landskapet.
Rundt på åsene ligger eneboliger på store tomter, mens det ned mot vannet er bygd nye boligblokker omgitt av små grønne plener og lekeapparater som ser ut til å være til pynt.
Hvor sentrum er her er vanskelig å si. Hvis Ranheim har noe sentrum, så er det i alle fall tre av dem. Et økonomisk, med IT-bedrifter og boliger for folk med overfylte lommebøker. Et kulturelt, med kulturtribune og fotballbane. Mens det siste sentrumet er til for kommunikasjon. Her ligger nemlig jernbanestasjonen.
Alt sammen er en del av pytt-i-pannen Ranheim – laget av ingredienser som ikke passer sammen.
Ranheims beste tomt
Grilstad marina er på grensen til et reservat for de godt bemidlede. Da området ble utviklet på slutten av 00-tallet fikk det navnet «Trondheims Dubai».
Det ble faktisk ikke sagt med ironi, men som noe å strekke seg etter. Her ble det bygget en ny bydel på en fylling i vannkanten med blokker så hvite som sukkerbiter og eneboliger med egen brygge.
De største boligene her gikk for opptil 16 millioner kroner, noe som gjorde dem til Trondheims dyreste. De store plenene rundt blokkene og ned mot vannkanten er et «offentlig» friområde og definitivt det beste med Grilstad. Her bader folk, men det er flere av beboerne lei av. De har ikke bosatt seg på en av Trondheims beste tomter for å bli omgitt av hoiende tenåringer og barnefamilier som fyrer opp engangsgriller.
Derfor er området pepret med skilt som forteller at trappene eller plassene mellom husene er private. Det oser av aggresjon og sinne, men gjør likevel jobben. Vi får ikke lyst til å være her fordi området mellom husene er snikprivatisert.
En soveby fylt med IT-teknikere
Boligblokkene her er som Non Stop: Ulike farger og smaker på utsiden, men innsiden er akkurat den samme. Her er det ferdigproduserte betongelement kledd med teglplater, pussplater og tre. Selv i første etasje er det boliger – noe som gir en evig utfordring med mye innsyn og lite liv på gateplan. Det ideelle er butikklokaler i første.
Likevel: Her er det flere steder hvor det er løst relativt bra med grønne hekker og trær som gir beboerne en pause fra nysgjerrige blikk.
Men området er dødt. Annet enn et spisested nede ved marinaen er det ingen butikker eller noe annet som skaper folkeliv her ute. I utkanten av området ligger det riktignok et lite butikksenter og noen kontorbygg. De ble bygget for at dette ikke bare skulle bli en soveby. IT-ingeniører og systemteknikere skulle fylle området med liv, slik at det ble en bydel med aktivitet hele døgnet. Men Grilstad marina er likevel en soveby
.
Finner ikke sentrum
Heldigvis finnes det offentlige tilbud på Ranheim. I det kulturelle sentrumet langs hovedveien ligger noen ramponerte trehus, en legendarisk pizzarestaurant, fotballbane og en såkalt kulturtribune med bibliotek.
Kulturbygget er en skjørt og en bluse-løsning. En eviglang betongsarkofag med en jakke av treverk og undertøy av koksgrått blikk.
Hvor er inngangen? Kanskje den er ved den eviglange parkeringsplassen. Eller ved rullestolrampa som ligner køsystemet fra en fornøyelsespark. Ingen får lyst til å gå inn her. Landskapet rundt domineres av endeløse fotballbaner.
Mellom banene og veien står den typen av gjerde som er vanlig på byggeplasser. De er kledd med en duk som forteller at vi nå er på Extra arena. Dette er noe midlertidig som er i ferd med å bli permanent. Det kan nesten ikke bli tristere.
Da er det godt å vite at Ranheim har noen perler. Jernbanestasjonen er en gul trebygning omgitt av en park med gamle løvtrær.
Sammen med kirken er dette en liten oase. Kirkebygget fra 1933, oppført av stjernearkitekt Roar Tønseth, er en tung hvit sak i stein som fører tankene hen til en middelalderkirke.
Også papirfabrikken lenger opp i veien, med sitt mylder lette skalltakskonstruksjoner i betong, monumentale teglpipe og andre rustikke industribygg er et landmerke. Det forseggjorte skiltet med irrgrønn font og isbjørn forteller om et Ranheim langt unna Trondheims Dubai.
Bygge i strandsonen – et privilegium
Problemet med Ranheim er at det mangler en tydelig plan for sentrum. En helhetlig kommunedelplan for Ranheim er fortsatt ikke ferdig. Likevel planlegges det et nytt, fjerde sentrum med butikker og boliger mellom stasjonen og papirfabrikken.
Enda mer planløs utvikling høres ikke lovende ut. Et annet problem er at bydelens største attraksjon, nemlig tilgangen til fjorden, plages av en snikprivatisering. De som har bosatt seg på Grilstad marina fikk privilegiet av å bo i strandsonen.
I Norge er det i teorien forbud mot å bygge 100 meter fra sjøen. Dette skal sikre allemannsretten – en rettighet det er bred enighet om. Om du først bygger i strandsonen må du forvente at noen bruker området. Dette til tross for at du har bladd opp noen høvdinger for å bo der.
Her er det på tide at kommunen setter ned foten! Og i alle fall lærer av sine feil.