Gå til sidens hovedinnhold

Ranheim må ikke miste seg selv

Ranheim vant overbevisende. Spørsmålet er om klubben har tapt sin sjel.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nytrener Hugo Pereiras første kamp var som et møte med gammelkjæresten, der alt viste seg å være som en husket det i de søteste drømmene:

Gode bevegelser som utløste spill gjennom ledd.

Stor aggressivitet.

Noen glitrende overganger.

For sikkerhets skyld sto Christian Eggen Rismark og Erik Tønne frem som vi knapt lenger kunne huske dem, og dødballene var som vi faktisk ikke kan huske at de har vært; dødelige.

Ranheim har neppe historiens beste spillerstall, slik daglig leder påsto i vinter, enten for å øke optimismen og inntektene eller for å legge ekstra press på trenere og spillere. Men stallen er naturligvis mer enn god nok til også i år å fighte om opprykk, slik klubben har gjort helt siden 2010 (med unntak for de to sesongene i eliteserien).

Spørsmålet er om grunnspillet og selve klubben er god nok til å overprestere også i år. Kampen mandag ga naturligvis ikke noe svar på det, fordi det var et Ranheim-lag i gammel drakt vi så. Vi så gammeltrener Svein Maalens lag, på sitt beste.

Det skal ikke brukes mot nytreneren, men det kan heller ikke tas til inntekt for ham. Han fikk den starten som nye trenere ofte får, fordi et nytt ansikt, en ny stemme, noen nye formuleringer og et nytt kroppsspråk ofte utløser iboende potensiale i spillerstallen.

Så langt, alt vel – tilsynelatende.

De nærmeste ukene og månedene vil vise hva slags klubb Ranheim egentlig er, eller rettere; er i ferd med å utvikle seg til. Det er lov å være litt urolig. Vi vet hva Ranheim har vært, i mer enn ti år: En klubb som satser på regionale talenter, som kjenner sin plass og sin rolle, som overpresterer hvert eneste år på grunn av en innarbeidet spillestil og en jordnær holdning.

På ett tidspunkt ble alt dette, og mer til, markert med fast ansettelse av trener Svein Maalen. Det var en merkelig manøver, som også skulle vise seg å være en skinnmanøver. Vi så for noen få uker siden hvor mye det var verdt. Maalen ble skysset ut uten at noen nevnte hans faste ansettelse, og det ble antydet at han hadde inngått en avtale med klubben som hindret ham i å benytte seg av paragraf 100 i Grunnloven, om ytringsfrihet.

Det er faktisk noe svineri som ikke hører idretten til, og særlig ikke i en klubb med Ranheims image. Det er merkelig at det har vært så lite oppmerksomhet omkring det.

Svein Maalen fikk så mange godord med seg på veien at en plutselig forsto hva SVs Hanne Kvanmo mente da KrFs Kåre Kristiansen gratulerte henne med gjenvalg:

– Trekk til deg den klamme presthånda di!, svarte hun

De siste dagene kan spillergruppa i Ranheim oppfattes som at de mener alt er blitt så mye bedre nå etter trenerskiftet. Jeg håper de har vett til å korrigere det inntrykket, uten å si ett negativt ord om den nye treneren.

Den gamle ga dem resultater som kan sammenlignes med hva som helst i norsk klubbfotball. Hva som helst.

Lederne har en svær oppgave foran seg, hvis de ønsker å bygge opp omdømmet igjen. Det skjer som alltid først gjennom gode prestasjoner på banen. Kampen mandag var et viktig bidrag. Så vil det vise seg hvordan det er med takhøyden og rausheten.

Ranheim er for viktig for trøndersk og norsk fotball til at vi kan tillate klubben å miste seg selv.

Kommentarer til denne saken