Gå til sidens hovedinnhold

Raushet er gull

Når debatten har rast rundt Julestjerner-konsertene, der x antall utøvere og publikummere ble smittet av Covid eller satt i karantene etterpå, får jeg behov for å løfte perspektivet. Hvorfor må folk på konsert midt i en pandemi? Svaret er at det er så utrolig mange grunner til det!

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I 2007 opplevde jeg noe som kom til å sette spor i meg i en lang periode. Jeg studerte ved Sibeliusakademiet i Helsinki og ble en novemberdag oppringt av Aftenposten, som hadde behov for en tolk som behersket både norsk og finsk. Deres mest erfarne krimjournalist var på vei til Finland for å dekke skoleskytingen som nettopp hadde funnet sted i den lille byen Jokela. Jeg takket ja til jobben uten å tenke meg videre om og har angret på det mang en gang senere.

Å være til stede utenfor Jokela skole, bare timer etter at et blodig og hjerteløst angrep på uskyldige skoleelever og ansatte hadde funnet sted og høre de historiene som fulgte med, var virkelig ingenting for meg, som ikke tåler å se den mest uskyldige krimserie engang. Den garva krimjournalisten fra Aftenposten knakk sammen da vi gikk rundt inne i skolebygget, som fortsatt bar spor av en desperat kamp om liv og død. Bildene av kulehull i hodehøyde, blodspor, knust glass på gulvet i klasserom og halvferdige barnetegninger i skolebøkene på pultene, kommer til å hjemsøke meg så lenge jeg lever. Jeg hørte historiene fra elevene da de kom tilbake til skolen for å hente sekkene sine, så hvordan internasjonale journalister jaget rundt de stakkars barna og ungdommene som sultne gribber, og lot meg imponere over kriseteamet av leger, sykepleiere, psykologer og politi, som sto på døgnet rundt for å hjelpe de involverte.

Å gå tilbake til øvingsrommet og synge opera føltes helt meningsløst etter de dagene i Jokela, og jeg gikk inn i en form for emosjonell apati. Kanskje en depresjon – hva vet jeg – men noe skjedde. Jeg hadde nettopp vært vitne til yrkesgrupper i arbeid, som virkelig utgjør en forskjell her i verden, og så skulle jeg stå og synge? Det ga ingen mening, så jeg tok en time out. På middag hos min onkel Jorma, en pensjonert prest med mange dype samtaler om liv og død bak seg, falt ordene som vekket meg opp fra apatien. «Vet du hva som gjør at de folka der holder ut i jobbene sine?» sa han. «Det er kunsten. Det at de kan gå i operaen, på konsert eller i teateret og få tenke på noe annet. Du må se alt i en større sammenheng. Det at du synger gjør kanskje at en traumelege orker en dag til på jobb.» Plutselig ga det mening – sånn hadde jeg aldri sett på det før – og dagen etter følte jeg at sangen min var et viktig samfunnsoppdrag.

Da Giske-saken stormet som verst, husker jeg at jeg så Jonas Gahr Støre på nyhetene og tenkte med meg selv at det var mye for ham nå – han begynte å se sliten ut. Hvordan gadd han? Noen timer senere befant jeg meg i Nynorskens Hus i Oslo for å se en kompis av meg framføre Draumkvedet i en flott, men dog smal forestilling. Og der så jeg ham – Jonas Gahr Støre – midt i publikum sammen med sin kone! Onkel Jormas kloke ord fikk atter gjenklang: han orker fordi han har forstått verdien av å koble av ved hjelp av kunst!

Når debatten raser rundt Julestjerner-konsertene, der x antall utøvere og publikummere ble smittet av Covid eller satt i karantene etterpå, får jeg behov for å løfte perspektivet. Hvorfor må folk på konsert midt i en pandemi? Svaret er at det er så utrolig mange grunner til det! Utøverne og produksjonsapparatet har ikke fått jobbe på månedsvis – endelig åpnet Norge opp for at man kunne samle et lite knippe mennesker og spille for dem! For en gave! Og i publikum satt kanskje en stolt mor, som hadde sett barnet sitt dypt deprimert og håpløs, fordi hen ikke hadde fått spille for et publikum på nesten et år! Kanskje betød det enormt mye for moren å se barnet få stråle bare i noen få øyeblikk? For ikke å snakke om hva det kanskje betød for barnet selv! Kanskje satt det en i publikum som hadde mistet en han var glad i, som fant trøst i sangene som ble sunget og spilt på konserten? Kanskje en av tilhørerne var en intensivsykepleier som hadde pleid en koronasyk pasient i respirator hele dagen og trengte et avbrekk? Vi vet ikke hvorfor folk var der, men de var der!

Akkurat som folk på samme kveld var på kjøpesentrene, hvor smitten like gjerne kunne ha oppstått. Kronisk syke som fikk kvelden reddet etter å ha hentet ut medisinene sine på apoteket, en eldre dame som kanskje hadde fått en etterlengtet hårklipp i julegave fra barnebarna og koste seg glugg i hjel i frisørstolen, eller barnet som sto storøyd i en av lekebutikkene og gledet seg til å kjøpe seg noe for penger hen fikk til jul. Vi vet ikke hvorfor andre er der de er, vi har nok med å prøve å forstå hvorfor vi selv er her. Men gå ut ifra at alle har en grunn til at de er der de er og at intensjonen er god.

Har du forresten hørt om legen Ståle Fredriksen og hans doktorgrad «Bad luck and the tragedy of modern medicine»? Her hevder han at «Vi bør slutte å tenke at syke mennesker har pådratt seg sykdommene gjennom uansvarlig livsførsel. I stedet må vi ta inn over oss at verden er urettferdig, og vi må ha medlidenhet med dem som rammes av urettferdigheten.»

Kommentarer til denne saken