Det må vel være riktig å karakterisere den som målgivende, den pasninga valgkomiteen i Rosenborg har fått fra Rune Bratseth.

Hvis Rosenborg lenger har en høvding, en hvis ansvar det er å binde sammen fortida og framtida, en med rett til å bruke lommelykta for å finne veien, så må det være Rune Bratseth. Ingen behøver være enig i alt han sier og mener, men alle må vise respekt og lytte. Nå har han pekt på en farbar vei ut av uføret for valgkomiteen, som må gjøre som den samme komiteen i Trøndelag Arbeiderparti pleier før årsmøtene sine: Komme sammen til krisemøte i siste liten, under overskrifta: Hva pokker gjør vi nå?

Bratseth har påført komiteens kandidat Cecilie Gotaas Johnsen banesår, og det kan være mulig å overleve det, bevares, men det er i alminnelighet bedre å satse på noen som er helt frisk. Og det er paradokset i Rosenborg nå; Klubben har andre kandidater enn de foreslåtte, som faktisk kan være samlende, eller de kan være det Sosialistisk Folkeparti og Finn Gustavsen i mange år argumenterte for i norsk utenrikspolitikk: «Den tredje vei». Han og partiet ville ikke binde seg verken til USA og NATO eller til daværende Sovjetunionen.

Leif Inge Nordhammer er den kanskje mest åpenbare lederkandidaten i RBK nå. Han er født og oppvokst i fotballen, han har vært konsernsjef i et stort børsnotert selskap, i to perioder, og er nå styreleder, men først og fremst har han sittet i mange år som nestleder i Rosenborg. Antakelig ble det brukt mot ham for to år siden, ettersom tanken fra valgkomiteen den gangen var å bytte ut styreleder Ivar Koteng, og da var det kanskje ikke naturlig å foreslå et regimeskifte ved å velge nestlederen?

Nordhammer ble nemlig oppfattet som lojal til Koteng, hvilket det ikke lenger er mulig å si om Gotaas Johnsen. Trolig var Nordhammer konstruktivt kritisk innad, lojal utad. Det behøver ikke være så dumt. Han er en kandidat som bør samle Rosenborg.

En annen er naturligvis Ståle Gjersvold, som passerte valgkomiteens trange nåløye sist, men ble felt fordi han gjorde som regjering, storting, eiere og lokale politikere på Frøya hadde bedt ham om: Han bygde vindmøller. Ingen kan trekke hans ferdigheter i tvil, men han mangler fartstid i Rosenborg.

Det har til gjengjeld Svein Tore Samdal, som sitter i dagens styre, når han ikke er konserndirektør i BN-bank, som han stort sett er. Han har vært landslagstrener i langrenn, og er en fremragende leder.

Med andre ord: Her er opptil flere gode kandidater, som har ferdigheter og forstand til å samle en klubb i dyp splittelse. Det er bare opp til valgkomiteen å gjøre jobben sin.

Så har Rune Bratseth også pekt på et annet forhold, som ikke plager bare Rosenborg, men også en fotballklubb som det er: Den aggressive, primitive tonen i debattene. Internettet er håpet for folket i Russland, og dermed indirekte i Ukraina, og på sikt for menneskene i Kina og andre autoritære stater. For demokrati og fellesskap i Norge er det den store trusselen. Jeg skjønner godt at Rune B ikke gidder mer, men han kan trøste seg med at også Nils Arne Eggen ble utsatt for Rosenborg-mobben, når det var opportunt.

Rosenborg Ballklub er langt unna gammel storhet. Med den nåværende sportslige kursen er det vanskelig å nå opprinnelige høyder (som en gang var topp 30 i Europa), men umulig kan det ikke være. Klubben var lenger unna i 1987.

Valgkomiteen og årsmøtet har fått en ny mulighet til å komme på sporet. Det blir spennende å se om de griper den.