Gå til sidens hovedinnhold

Reformatoren fikk nok

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Siv Jensen endret Frp – men torsdag ettermiddag var det overraskende slutt. Dermed er veien banet for landets mest splittende politiker som ny leder.

Siv Jensen er landets lengstsittende partileder i vår tid – og har på svært mange måter ikke bare endret Fremskrittspartiet, men også norsk politikk. Da hun overtok var hele partiet sentrert rundt en selvopptatt formann som nøt rollen som partieier. Regjeringsdeltakelse framsto som en ganske så fjern drøm – som langt fra alle i partiet delte. Siv Jensen tok sakte, men sikkert partiet vekk fra den populistiske kursen til sin forgjenger, for å gjøre Frp til et stuerent alternativ for folk i flere samfunnslag enn de tradisjonelle velgerne – og for å gjøre det mulig å nærme seg regjeringskontorene. Hun lyktes – og klarte det Carl I. Hagen aldri fikk til: Å bevare partiet samlet selv med store indre spenninger.

Med Siv som leder ble det plass til både Sylvi Listhaug og Ketil Solvik-Olsen, to ambisiøse politikere som i mangt står svært langt fra hverandre – og som den avtroppende partilederen ønsker skal ta over ledelsen i partiet, som henholdsvis leder og nestleder.

Siv Jensen fikk ikke muligheten til å gi seg på topp. Partiet er ute av regjeringskontorene, uten at dette har gitt partiet den oppmerksomheten – og oppslutningen – mange håpet da Jensen for 13 måneder varslet at Frp ville forlate regjeringssamarbeidet. Oppslutningen nærmer seg et katastrofalt lavt nivå – få måneder før et nytt møte med velgerne. Selv om Siv Jensen intenst avviser at sviktende oppslutning har påvirket hennes beslutning om å gå av – har utviklingen på meningsmålingene neppe gjort det vanskeligere å ta valget. For en som har vært med så lenge som Jensen har det nok stått rimelig klart for henne at kravet om hennes avgang ville kommet med full tyngde dersom valgresultatet i september skulle vise seg å bli i nærheten av målingene viser. Nå kommer hun et eventuelt partiopprør i forkjøpet – og forsvinner ut, i god tid før valgnatta.

Idet hun annonserer sin avgang er det tid for å minne oss på at hun har slitt mer for sine posisjoner enn de fleste andre som har nådd toppen i politikken. Langt fra alle ønsket et kvinne som partiformann – tittelen som Frp holdt fast ved lenger enn noen andre. Hun fikk raskt krevende interne saker i fanget – og måtte bevise at hun var tøff nok til å håndtere en organisasjon som bar med seg arven fra «Dolkesjø». Samtidig hadde hun et klart ønske om å revidere partiets politikk og fornye inntrykket man ga utad – uten at man slapp taket i arven fra fortiden. Mange i tilsvarende posisjoner har prøvd det samme, de færreste har lyktes. Siv Jensen klarte det mange ikke tiltrodde henne – og som de fleste andre som har prøvd, har mislyktes med.

Siv Jensen etterlater seg mer enn et parti som sliter med velgerne. Selv om det for tiden ser relativt rolig ut på overflaten, skal man ikke grave dypt før uro og uenighet kommer til syne. Svært mange av de unge, moderate politikerne som har sluttet rekkene bak Jensen de siste årene er dypt skeptisk til Sylvi Listhaug – både som leder og ikke minst som politiker. Det er i Frp som i alle andre partier – at det er internt man finner de dypeste kløftene. Mange av de sterkeste støttespillerne til den avtroppende partilederen har rett og slett lave tanker om sunnmøringen som med all sannsynlighet overtar om noen uker. Beskyldningene om kunnskapsløshet og vilje til å ofre anstendigheten for å tekkes populistiske strømninger, har sittet løst i fortrolige samtaler med journalister i redaksjoner fra sør til nord. Mange har åpent gitt uttrykk for at de håpet Siv Jensen ville holde ut såpass lenge som partileder at en ny og mer moderat kandidat enn Sylvi Listhaug kunne «dyrkes fram». Men nå var grensen åpenbart nådd. Og Sylvi Listhaug står fremst i køen av arvtakere.

En som helt sikkert smiler bredt i kveld er partinestor Carl I. Hagen. Han kom tidlig på kant med sin etterfølger, men har utallige ganger pekt på Sylvi Listhaug som sin protesjé. Han ser nok i Listhaug en politiker som representerer de samme strømninger som han selv var med på å dyrke fram. Spørsmålet er om arven fra 1980- og 1990-tallet – som fortsatt har betydelig støtte i enkelte samfunnslag, er det som skal til for å løfte partiet inn mot valget i september.

Ingen tviler imidlertid på at Listhaug vil gjøre sitt ytterste for å bryte lydmuren. Med Siv Jensen på vei ut døra er det liten grunn til å hefte seg for mye med detaljene. Sylvi kommer til å gjøre det hun er best på: Å male reelle og innbilte konflikter med bred pensel og dyrke all samfunnskamp som kan gi oppmerksomhet, mer enn resultater. Det kan gi oss en svært interessant valgkamp – men det gjenstår å se om det er hva som skal til for å løfte partiet til gamle høyder. Rett og slett fordi det ikke lenger er sikkert at de gamle høydene lenger er der. De kan vise seg erstattet av nye – hvor Frp vil slite med å finne fotfeste, selv med Sylvi Listhaug i førersetet.

Kommentarer til denne saken